Jeg sitter med den nyreviderte utgaven av Barnelitteratur i hendene og spør meg om fagbøker kan ha elefanter. Ikke bare fordi denne boka har bilde av en papirelefant på forsiden, som flyr av sted med ei jente i froskekappe, på fantasiens vinger, kanskje? Men fordi jeg tror boka har slike skjulte elefanter som Einar Økland skriver om i diktet som innleder den nye utgaven, og som begynner slik:
Viss bøkene blir utan elefantar
Då blir det trist å lese.
I ei skikkeleg bok er det alltid
minst ein elefant.
Sjølv om ingen oppdagar den.
Det kan virke selvmotsigende at det skulle være bra med noe skjult i en fagtekst. Oppgaven til forfatterne er å formidle kunnskap til leserne. Min oppgave som forlagsredaktør er langt på vei å hjelpe forfatterne med å nå fram til leserne, så de ikke lukker kunnskapen sin inn i innforståttheter som lett oppstår når man kjenner stoffet godt. Man skal definere og forklare og analysere, og legge til rette for at leseren forstår.
Blir da fagbøker triste tekster å lese? Ikke nødvendigvis. Uansett hvor klar og systematisk fagteksten er, kan den ikke formidle alle sider ved temaet den handler om – i dette tilfellet barnelitteraturen. Som forfatterne så fint beskriver i boka er litteratur en hendelse, noe som skjer i et møte mellom bok og leser, og som er forskjellig hver gang. På samme måte vil fagteksten alltid bli noe mer enn hva forfatterne (og jeg) har tenkt på når den leses og anskueliggjøres, på nytt og på nytt, av stadig nye studenter. Så heller enn å lete etter noe skjult i teksten, kunne vi kanskje si at magien oppstår når teksten formidler noe mer enn det som står?
Fagtekster er flerstemmige i sin natur, de setter tanker i kontakt med hverandre, forfatternes tanker, andre forfatteres tanker, gamle tanker, nye tanker – og leserens tanker. Oppgaven til Barnelitteratur er å vise fram trekk ved barnelitteraturen som en type litteratur, og trekk ved typer av barnelitteratur.
Forfatterne løser denne oppgaven med en tydelig fortellerstemme som leder leseren med seg i en gjennomgang av begreper, sammenhenger og eksempler. I et nyskrevet kapittel i denne utgaven, som handler om barneperspektivet, problematiserer de det særegne ved en type litteratur der voksne på ulike måter innretter seg mot en barneleser. I andre kapitler reflekterer de over lesing av barnelitteratur som hendelser med barn, de får fram ulike syn på hvordan man har ment at barnelitteraturen skal være og hvilke oppgaver den skal ha, de stiller spørsmål ved barnelitteraturens grenser i møte med stadig nye medier, og de diskuterer ulike barnelitterære sjangre i lys av alt dette – i dialog med stemmer fra andre forskere og forfattere.
Alle disse tankene om barnelitteratur settes i spill i de mange møtene med barnelitteraturen, gjengitt som oppslag fra bildebøker og gjenfortellinger. Her klarer forfatterne å illustrere sine egne faglige poenger samtidig som de lar de litterære tekstene få et ord med i laget. Som leser blir man involvert i eksemplene også, og det er ofte ikke nok med de smakebitene som teksten byr på. Selv endte jeg med å sluke hele Brune av Håkon Øvreås, jeg rørtes dypt av Ankomsten av Shaun Tan og smiler fortsatt inne i meg ved tanken på Pom og Pim.
I alle disse møtene med tanker og tekster skjer det altså noe mer enn at fenomenet barnelitteratur blir presist beskrevet og formidlet. Kanskje er det elefanter som står der inne i boka og følger oss med øynene. Det er ikke lett å si.
Kan man sniklese eller reke rundt i en fagbok? Glemme hvor man er, og bare lese videre? Så klart man kan! Gjør ikke du? På kryss og tvers av hovedstien går en rekke dyretråkk. De vitner om at skogen er full av muligheter.
God tur!
