Foto: Julie Holdal Hansen
Norske dikt om natur
Hvordan kan dikt om naturen hjelpe oss å forstå hva bærekraft er? Vi kan si at menneskelivet starter med et første åndedrag og slutter med den siste utånding. Noen vil kanskje innvende at livet starter lenge før det første åndedraget. Lenge før vårt første åndedrag har hjertet banket i brystet vårt i mors liv. Der inne i en vektløs tilstand har vi lyttet til rytmen av mors pust og hjerteslag – lyden av to grunnleggende livsbetingelser som er felles for alle pattedyr, inkludert mennesker.
Hva har så disse hjerteslagene og åndedragene med naturdikt å gjøre? Jo, denne ”pulsen” er et iboende trekk med de fleste dikt, om det så er i form av en fast rytme eller en friere puls som vi ofte finner i moderne lyrikk. For å si det med Eirik Vassenden i forordet til antologien Inn i naturen: ”…kva er rytme, anna enn ein del av naturen sjølv? Bølgjeslag, dryppande vatn, hjarteslag, pust og fotsteg er alle lydlege fenomen i verda som skaper repetisjonar og faste mønster. Og lyrikken hermar etter slike …” (2018, s. 9). Lyrikk kan derfor sies å være en uttrykksform som speiler naturen, og slik kan minne oss på hva naturen er og at vi selv er en del av den.
I skissene til læreplanene i norsk kan vi på det nåværende tidspunkt (november 2018) lese under det tverrfaglige temaet ”Bærekraftig utvikling” at ”[g]jennom arbeid med norskfaget utvikler elevene kunnskap om hvordan tekster framstiller samspillet mellom mennesket og dets livsbetingelser lokalt, nasjonalt og globalt” (Utdanningsdirektoratet, 2018). Naturdikt/dikt om naturen er slike tekster som nettopp kan bidra til å framstille ”samspillet mellom mennesket og dets livsbetingelser”. Diktet er en slik tekst som nettopp kan vise samspillet mellom mennesket og dets livsbetingelse.
Den autonome naturen
For det første kan diktet hjelpe oss til å se naturen med et fornyet og klart blikk. En påstand er at skal mennesket verdsette naturen, må hen forstå hva naturen er. Da er det kanskje bedre at vi tar oss en tur i skogen, enn at vi sitter inne og leser dikt, kan en innvende. Joda, vi skal også ut i skogen. Samtidig er det mulig å oppholde seg i naturen i timevis uten å se noe som helst, annet enn fjelltoppen i det fjerne, informasjonen på pulsklokka, røtter og steiner på stien eller utsikten som vil gjøre seg bra på instagram, alt det vi forventet å se før vi i det hele tatt gikk ut døra. Lyrikken kan hjelpe oss å se det vi ikke viste vi ville se. ”Rose II: Isrose av Øyvind Rimbereid gir et eksempel på dette: ”Så kjapt du blomstret! / Ingen oppdaget deg før / du hadde foldet deg ut. / Først så vi deg / som ugras / framfor det vi helst ville se.” Når vi leser dikt, tvinges vi til å sette ned farten, til å studere detaljene, og slik (inn)se det vi før overså. Med et skjerpet blikk kan vi møte naturen som ny, som et fenomen som har verdi i seg selv. [1]
Dikt om naturen og menneskets livsbetingelse kan også bidra til å problematisere forholdet mellom natur og kultur. Hos Olav H. Hauge finner vi flere dikt som tematiserer nettopp dette spenningsforholdet i form gartnerens dyrking av jorda. Frukthagen og åkrene har han anlagt selv, men han er like fullt underlagt årstidenes gang: ”og kålen takast upp og kulast, tre/ skal plantast, og det burde vorte tid til nybrot òg. No ser eg hausten lid/ og marka frys og snjoen kastar ned//midtlides, og eg veit eg rekk kje mitt.” Naturen setter premissene. I Hauges dikt kan vi høre gjenklang fra Guds dom over Adam i Første Mosebok: ”Med svette i ansiktet /skal du spise ditt / brød, / inntil du vender tilbake til jorden, / for av den er du tatt.”
Menneskets strev i naturen for å skaffe seg ly og føde, har vært og er fremdeles et gjentakende motiv i litteraturen. I tillegg til hos Hauge finner vi et eksempel på den mer truende naturen hos Ragnvald Skredes ”Villdyraugo”: ”Elden er hans mod. / Siste vern. / All hjelp / er tom og fjern. // Eldtunger her. / Rovtunger der. / Nærare nærare. / Nær.”
”Så kjapt du blomstret! / Ingen oppdaget deg før / du hadde foldet deg ut. / Først så vi deg / som ugras / framfor det vi helst ville se.”
Øyvind Rimbereid, Rose II: Isrose
”... der finn du / det vesle hjartet // det som klyv i trea // stuper kråke mellom / røtene // legg seg til å symje i mosehav / og skogstjernesjø // eg er eg er eg er / syng det vesle / hjartet”
Ruth Lillegraven, Hjartet mitt
Mennesket i naturen og naturen i mennesket
Lyrikken kan altså hjelpe oss å se naturens egenverdi i tillegg til å tematisere naturen som en grunnleggende livsbetingelse for oss. La oss nå komme tilbake til lyrikken som viser hvordan naturen har en plass i oss som mennesker og at den menneskelige rytmen også er en del av lyrikken. I Gunvor Hofmos dikt ”Det er …” er det som om trærnes åndedrag har blitt en del av diktets deg og deg-et har blitt en del av naturen og av tiden: ”Det er som om trærne/puster for deg/at du er i det åndedrag/som lever i nattlige skoger, i plenene/utenfor drabantbyene/Ja, dette åndedrag av dyp som puster gjennom årtusener/gjennom skjulte år/mens du faller som et blad/fra den jordiske høst/til tankens evige forvandling”. I andre dikt kan vi finne naturens rytme mer fremtredende i både form og innhold. Tenk bare på Sigbjørn Obstfelders ”Regn (Impromptu)”: ”En er en, og to er to – / vi hopper i vand, / vi triller i sand. / Zik zak, / vi drypper paa tag, / tik tak, / det regner idag”. Et nyere eksempel finner vi i Ruth Lillegravens ”Hjartet mitt”: ”… der finn du / det vesle hjartet // det som klyv i trea // stuper kråke mellom / røtene // legg seg til å symje i mosehav / og skogstjernesjø // eg er eg er eg er / syng det vesle / hjartet”. Her hermer det gjentakende ”eg er” hjertets høye puls etter herjingen i skogen.
I ”Skærgårdsø” av Knut Hamsun følger vi jeg-ets bevegelse i det det ankommer øya. Naturen er fremmed: ”Her lever Blomster / for ingens Øjne, / de staar saa fremmed / og ser meg lande”. Dikterjeg-et går gjennom en forvandling, fra å føle seg fremmed og å bli iakttatt av blomstene, til at han allerede i neste strofe rommer liknende blomster i sitt eget hjerte, identifiseringen går dypere i neste strofe hvor han kan huske å selv ha vært spirea en gang i ”Tidens Morgen”. I siste strofe demper dikter-jegets sanseinntrykkene, han lukker øynene, det mørkner og det eneste som vi hører er at” kun Havet buldrer – / Nirvanas Bulder.” Dikter-jeget har gått fra fremmedgjøring, identifisering, for til slutt og tre ut av naturen og tiden.
Diktantologien Inn i naturen. 101 norske dikt kom ut på Samlaget høsten 2018. Utvalget består av dikt fra de omlag siste 150 årene, og omfatter alt fra klassikere av Henrik Wergeland, Aasmund O. Vinje og Inger Hagerup til dikt fra vår tid av poeter som Øyvind Rimbereid, Mona Høvring og Ruth Lillegraven.
Alle diktutdragene er hentet fra: Hansen, J. H., Vassenden, E. (red.) (2018) Inn i naturen. 101 norske dikt. Oslo: Samlaget.
Utdanningsdirektoratet (18. oktober 2018) Fagfornyelsen – innspillsrunde skisser til læreplaner i norsk. Hentet 24. november fra https://hoering.udir.no/Hoering/v2/278?notatId=538
[1] Naturens egenverdi er blant annet grundig tematisert i Arne Johan Vetlesens The Denial of Nature. Environmental philosophy in the era of global capitalism (2015).