Det verste jeg visste som liten, var å dra slipestein, forteller Alf Prøysen i et teaterprogram i 1964. Han syntes at han gjorde noen vondt med det. Den unge gutten hadde aller størst hjerte for de uvitende blomstene på enga. Derfor var ikke det aller mest smertefulle for ham å dra sveiva for slaktekniven, men for ljåen.
Disse barndomsminnene satt i kroppen til Prøysen også som voksen. Enda, sier han i programteksten fra 1964, kan han stanse midt i en latter, eller midt i «ei god trygghet», og høre valsen fra sveiva og knivbladet (Prøysen, 2014, s. 56).
«Slipsteinsvæilsen» er skrevet til musikalversjonen av teaterstykket Hu Dagmar, som blei spilt på Sommerteatret i Frognerparken sommeren 1964. Melodien er det Bjarne Amdahl som har komponert. Men rytmen i teksten og mørket i bildespråket er Prøysens:
Slipsteinsvæilsen
Nå duve det blommer med raulette kinn,
enga står sammars-kledt,
raukløver’n bøye seg,
prestkragen tøye seg,
brureslørgraset står tett.
Æillting er kvellsro og kvile og fred,
og blomma veit ittno om det som skal skje …
Men
slipsteinsvæilsen går og går,
og nå er det je som dræg sveiva i år.
Slipsteinsvæilsen går og går.
Å, blommer i enga, je veit å de får!
Når ljåen blir kvass nok og brynet blir med,
så kjæm dom i mårå og meie dekk ned,
så tona som du høre i kvellsro og fred …
… det er slipsteinsvæilsen som går … og går
… og går.
Je sjøl var en blomme så raulett og gla,
enga sto sammars-kledt,
ormgraset smøyde seg,
villrosa føyde seg,
brureslørgraset sto tett.
Men blommer og jinter dom blømme så vilt,
og drømme om brølløp og æillt som er gildt …
Men
slipsteinsvæilsen går og går,
og nå er det je som dræg sveiva i år.
Slipsteinsvæilsen går og går.
Å blommer, å jinter, je veit å de får!
Når ljåen blir kvass nok og brynet blir med,
så kjæm dom i mårå og meie dekk ned,
så tona som du høre i kvellsro og fred …
… det er slipsteinsvæilsen som går … og går
… og går.
Copyright © Norsk Musikforlag A/S, Oslo. Publisert med tillatelse.
Les med åpne øyne og ører
Selv om de aller fleste kan forstå Prøysen, vil nok mange trenge litt drahjelp. Bruk sansene! Jeg tipper at elevene både trenger å se bilde av en slipestein og få forklart hvordan den virker. Det kan også være fint å finne bilder av frodige blomsterenger, eller å minne elevene på hvordan det snart vil blomstre på steder de selv kjenner. Er det sommer når du leser dette, kan du kanskje ta elevene med ut?
Dialektordene til Prøysen kan være fremmede for mange. Les gjerne teksten høyt og forklar ordene som elevene ikke kjenner. Når vi jobber med sanglyrikk, synes jeg også at vi bør lytte til ei innspilling. Da kan vi høre valserytmen, oppdage skiftet mellom den lette takta i strofene og den tyngre takta i refrenget, og føle på variasjonene mellom de triste mollakkordene og de lystigere durakkordene.
Apropos dur og moll: Flere som skriver om denne visa, liker å sitere Prøysens egne ord om toneartene. Ifølge Alf Cranner skal Prøysen ha uttalt at man aldri må tro på «jinter som sørjer og viser som slutter i moll». Slike jenter og slike viser vil ikke ut av det vonde, de vil bare trekke deg med, skal dikteren ha ment (Vold, 1984, s. 199). Men «Slipsteinsvæilsen», den slutter jo i moll.
Enga står sammars-kledt
Skiftene i musikken speiler også skiftene i teksten til denne visa. I den første strofen råder idyllen i kveldslandskapet. Prøysen besjeler blomsterenga med rødmende kinn, sommerklær og mjuke bevegelser, og rimene omkranser hverandre. I overgangen til refrenget skjønner vi likevel at noe truer. Kontrasten mellom idyllen og det som truer, blir tydeliggjort av konjunksjonen «men», som får stå aleine på ei verselinje i den nedskrevne versjonen.
I refrenget kommer stemmen i diktet til syne gjennom et «je». Jeget i diktet kvesser ikke ljåen, og det er heller ikke jeget som skal meie ned de uvitende blomstene i enga. Det skal noen andre, «dom», gjøre. Men «je» drar sveiva og veit godt hva som venter. Den som snakker til oss, har også skyld i det som skal skje.
Blommer og jinter
Så langt har vi vært i nåtid (sommerkvelden) og i framtid («i mårå»). I den andre strofen får vi et tilbakeblikk der to av motivene i diktet, blomsterenga og jeget som drar sveiva, smelter sammen. «Je sjøl var en blomme så raulett og gla, / enga sto sammars-kledt», skriver Prøysen.
Legg merke til alle parallellene mellom den første og den andre strofen, både i ordvalg, bildespråk og struktur. Selv om noen av blomsternavnene er ulike, er det tydelig at da jeget var en blomst, var enga som nå. Det var den samme idyllen, og sannsynligvis også den samme påfølgende volden.
I de to siste verselinjene i den siste strofen er det blomstene og jentene som sammenstilles. Det er først og fremst disse verselinjene som sannsynliggjør det flere Prøysen-tolkere tar for gitt, nemlig at jeget i diktet er ei kvinne. Blomstene og jentene deler den samme blomstringa, og også de samme drømmene.
Nå er det je som dræg sveiva
Parallellen mellom blomster og jenter fortsetter i det siste refrenget, som bare skiller seg fra det første refrenget i den fjerde verselinja: «Å blommer, å jinter, je veit å de får!». Vi skjønner at jentene også bør frykte slipsteinsvalsen. I alle fall om vi er av den typen som «drømme om brølløp og æillt som er gildt».
Jeg synes likevel det mest interessante med det siste refrenget er hvordan vi nå ser jeget på en ny måte. Når vi veit at jeget i visa før var en blomst (eller ei jente), får verselinja «nå er det je som dræg sveiva i år» en helt annen tone. Den som nå drar sveiva, har selv blitt meia ned av ljåen. Offeret har blitt bøddel. Slik er det ofte, tenker jeg. Vi skader andre selv om vi selv har hatt det vondt, og kanskje særlig da. Elevene trenger neppe å se langt for å finne eksempler på det samme: den illojale vennen som selv har blitt svikta, mobbeofferet som selv mobber, eller den slitne læreren som tar ut frustrasjonene fra ett klasserom i det neste.
Prøysen skal selv ha kalt «Slipsteinsvæilsen» det hardeste han har skrevet (Røsbak, 1992, s. 326). Og det er brutalt. For når parallellene mellom før og nå er så gjennomgående, og når det siste refrenget ender med ordene «går … og går … og går», så er det ikke bare valsen som aldri tar slutt. Det gjør heller ikke den lange rekka av ofre og bødler. Vi kommer oss ikke ut av den. Eller vil vi det ikke? Vil vi alltid ønske å hevne oss, også på de som kommer etter oss og er uten skyld? Slik kan man begynne å tenke når man lytter til viser som ender i moll.
I det vedlagte dokumentet finner du noen refleksjonsspørsmål og oppgaver du kan bruke i klasserommet: Vedlegg med oppgaver til elev (PDF)
Kilder
Prøysen, Elin (red.) (2014). Alf Prøysen. Viser og dikt 3. 1964-1970. Musikk-Husets forlag.
Røsbak, Ove (1992). Alf Prøysen. Præstvægen og sjustjerna. Gyldendal.
Vold, Jan Erik (1984). Her. Her i denne verden. Essays og samtaler. Gyldendal.
Mer Prøysen?
Vil du lese mer om Prøysen, har bøkene Graset er grønt for æille (Imerslund, 2002) og Vakkervisa hu skulle søngi (Karlsen, 2015) mange gode artikler om det lyriske forfatterskapet hans. Bjørn Ivar Fyksen har skrevet om klasseperspektivet i Prøysens diktning i Almuens opera (2020).
Dersom du vil vite hvorfor jeg er så glad i Prøysen, kan du lese om det i bloggen min: Alf Prøysen og e/je/jeg.
MANDAGSDIKTET
Hver tredje mandag presenterer norskredaksjonen i Cappelen Damm videregående et dikt som vi tror vil skape glede, engasjement, undring eller uorden rundt omkring i klasserommene. Artikkelen i bloggen er ment til læreren, mens vedlegget med dikt og refleksjonsspørsmål kan skrives ut eller deles med elevene på annet vis. Bruk gjerne refleksjonsspørsmålene som utgangspunkt for tenkeskriving, diskusjoner i grupper eller klassesamtaler.