Den 18. januar 2009 inngikk Israel og Hamas ensidige våpenhviler etter drøyt tre uker med intensiv krigføring. FN antar at 1400 palestinske liv gikk tapt i løpet av de 22 dagene krigen pågikk. På israelsk side ble 13 mennesker drept (FN-sambandet, 2022).
Våpenhvilen 18. januar er utgangspunktet for Steinar Opstads dikt «Våpenhvile i Gaza, snønatt i Oslo». Diktet stod først på trykk i Klassekampen i januar 2009. Seinere samme år kom det med i samlinga Avhymninger.
Våpenhvile i Gaza, snønatt i Oslo
18.-19. januar 2009
Vi lager engler i snøen
og fyller hele parken med engler
som står på hverandres skuldre
for av snø er vi kommet
og til snø skal vi bli, etasje på etasje
for mennesker som stirrer ut
av vinduene i en blokk
i sekundene før alarmen går
De snubler i de avskallede korridorene
og det rapporteres om ikke-krig
idet snøen legemliggjør oss
og verden står stille
Vi spør oss om sannheten
lar seg skrive hvit i det hvite
som bokstavene i ordet Fred
ordene i setningen: Jeg nekter å drepe
Noen av mandagsdiktene her på Fagsnakk er sånne man kan ta med rett inn i klasserommet uten å forberede seg så mye. Dette er mer komplekst. Selv om det er viktig å være åpen for ulike tolkninger når vi jobber med litteratur, synes jeg av og til det kan hjelpe å gjøre meg noen tanker om teksten på forhånd. Denne gangen prøver jeg meg derfor først på en kort analyse, og så foreslår jeg noen perspektiver og spørsmål til samtalene i klasserommet.
Oslo og Gaza
De to hovedmotivene i diktet er tydelig allerede i overskrifta, og de blir utdypa i de tre første av de fire strofene. I Oslo har det snødd, eller det snør fortsatt, og mennesker lager snøengler i en park. I Gaza går alarmen i ei boligblokk før «det rapporteres om ikke-krig», altså våpenhvile.
Hver gang jeg leser dette diktet, blir jeg opptatt av måtene Opstad sammenstiller de to motivene på. Hvilke sammenhenger lager diktet mellom «vi» som lager snøengler i Oslo, og palestinerne i Gaza? For det første kan motivene likne hverandre: Det er «etasje på etasje» med engler, slik det også må være etasje på etasje i blokka. For det andre sier diktet at snøenglene er for menneskene i Gaza. Det at menneskene i Gaza er høyt oppe og ser ut av vinduene, mens menneskene i Norge befinner seg utendørs og nede på bakken, kan også gi et inntrykk av at palestinerne kan se englene.
Kanskje kan vi forstå englene i snøen som ei solidaritetshandling – vi lager snøengler i Norge for å vise støtte til dem som er ramma av krig. Det at englene «står på hverandres skuldre» kan leses som et bilde på samhold og gjensidighet. Engelen blir ofte brukt som et fredssymbol, og i kristendom, jødedom og islam er englene Guds sendebud. Ei mulig tolkning er dermed at snøenglene i Oslo bærer bud om «ikke-krig» i Gaza.
Sammenhengen er likevel ikke så enkel. Vi veit at kontrasten mellom snøfallet i Norge og bomberegnet som har ramma innbyggerne i Gaza, er enorm. Denne kontrasten viser også diktet fram: Den nye snøen og englene som står på hverandres skuldre, er et fredelig og vakkert bilde. Menneskene i Gaza, derimot, «snubler i avskallede korridorer». Kronologien i Gaza-motivet skaper også forvirring: Hvorfor går alarmen like før våpenhvilen inntreffer? Vi kan kanskje finne svaret i rapportene fra krigen, men i diktet bidrar dette til å understreke kaoset i det krigsherja landet. I Gaza hersker det ingen fredfull ro. Budskapet om «ikke-krig» treffer mennesker idet de snubler i flukt.
Idet verden står stille
Så blir det likevel ro, «idet snøen legemliggjør oss / og verden står stille». Det at verden står stille, knytter en ny forbindelse mellom snønatta i Oslo og våpenhvilen i Gaza. Begge steder stopper noe opp. Når snøen legemliggjør oss, er det noe abstrakt som får kropp eller form. Er det freden som manifesterer seg i snøenglene? Eller er bildet knytta til dødstematikken i overgangen mellom første og andre strofe?
Frasen «av snø er vi kommet / og til snø skal vi bli» alluderer til prestens «av jord har du kommet» i begravelser, men mens jord er noe bestandig, blir snøen og snøenglene borte. Og også stillheten? Viser diktet oss det forgjengelige i våpenhvilen? Det som følger i det stille øyeblikket, er uansett refleksjoner rundt sannhet og fred.
Hvitt i det hvite
Allerede i uttrykket «ikke-krig» ligger det en slags spenning eller ironi som inviterer til refleksjon. Våpenhvile er ikke noe i seg selv, det er bare ikke krig. Kanskje spiller dette på at Israel og Hamas ikke ble enige om en våpenhvile, men at de ensidig gikk med på å legge ned våpnene med noen timers mellomrom. Dersom freden skal være noe mer enn «ikke-krig», krever den kanskje en gjensidighet eller dialog?
I den siste strofen av diktet fortsetter refleksjonene som uttrykket «ikke-krig» har lagt opp til. Snøenglene har allerede vært et hvitt motiv i den hvite snøen. Nå blir også sannheten, «bokstavene i ordet Fred» og «ordene i setningen: Jeg nekter å drepe» beskrevet som hvit skrift i det hvite, altså noe som er uttrykt, men som man knapt kan merke. Kanskje spør diktet hva uttrykk som fred, «ikke-krig» og ikke-vold egentlig innebærer. Er det noe i seg selv? Eller er det å uttrykke fred gjennom ord, like naivt som det å lage snøengler i solidaritet med krigsofre? I tilfelle tegner diktet til Opstad et ganske dystert bilde av den skjøre fredsnatta i Gaza, og også av vår mulighet til å påvirke verden ved hjelp av ord eller symbolhandlinger.
Det fine, men også litt forræderske med dikt er jo at begge deler kan være sanne samtidig. Slik jeg leser diktet, sier det at det er en forbindelse mellom snønatta i Oslo og våpenhvilen i Gaza. Begge steder står noe stille på samme tid, og snøenglene er et uttrykk for fred. Utsagnet «Jeg nekter å drepe» helt til slutt i diktet uttrykker også en sterkere vilje og intensjon enn både våpenhvile, ikke-krig og fred.
Samtidig tenker jeg at diktet oppfordrer oss til å granske våre egne uttrykk for håp og solidaritet. Er de bare «hvitt i det hvite» i møte med de avskallede blokkene og all lidelsen sivile palestinere allerede er påført? På hvilken måte kan det at partene hver for seg legger ned våpnene, gi fred når styrkeforholdet mellom dem er så skeivt? Og hva er fred, annet enn ikke-krig? Diktet stiller flere spørsmål enn det gir svar.
Opstads dikt i klasserommet
Hvordan tar vi dette diktet med oss inn i klasserommet? Vi har allerede sirkla inn noen store temaer og spørsmål, og vi kan starte der, kanskje allerede før elevene leser diktet: Hva er fred? Er det noe annet eller noe mer enn at ingen dreper hverandre? Hvordan uttrykker vi solidaritet med dem som opplever krig? En annen naturlig inngang er steds- og tidsangivelsen i diktet. Vi kan fortelle elevene, eller de kan selv finne ut av, hva som skjedde i Gaza 18. januar 2009 og ukene i forkant.
Når elevene har lest diktet, kan de utforske de to hovedmotivene. For å hjelpe dem til å legge merke til likhetene og kontrastene mellom de to motivene, kan de gjerne tegne de tre første strofene eller beskrive motivene så konkret de kan. Deretter kan vi prøve oss på å tolke sammenstillinga av de to motivene: Hva kan den si oss om livet i Norge og i Palestina denne vinternatta? Og – hvis vi er klare for ei utfordring – hvordan kan de to motivene henge sammen?
Når en skal nærme seg den siste strofen, er nok det med det hvite i det hvite et naturlig sted å starte. Hva skjer helt konkret når man skriver med hvitt på hvitt? Hva kan det være et bilde på? Videre trur jeg det kan være lurt å trekke veksler på de innledende aktivitetene. Dersom dere starta med å diskutere hva fred er, eller hvordan vi uttrykker solidaritet, kan vi spørre hva den siste strofen kan si oss om dette. Starta dere med å utforske de faktiske hendelsene i Gaza i januar 2018, kan dere ta tak i den ensidige fredsavtalen. Kan den være en sannhet som er skrevet «hvit i det hvite»? Hva sier det om muligheten for varig fred?
Å tåle motstanden
Å ta med krevende dikt inn i et klasserom, krever også noe av oss. Av og til kan vi møte mye motstand fra elevene, andre ganger skjer det tilsynelatende ingenting med dem. Men dersom vi trur på at dikt unndrar seg entydig mening, og at de kan uttrykke noe vi ikke så lett kan si med dagligspråket vårt, må vi også tåle at de gjør det i klasserommet. Selv om elevene ikke klarer å sette ord på det, kan kanskje en liten del av diktet få dem til å tenke og føle noe nytt eller uventa. Vi ser det bare ikke alltid.
I det vedlagte dokumentet finner du noen refleksjonsspørsmål og oppgaver du kan bruke i klasserommet: Vedlegg med oppgaver til elev (PDF)
MANDAGSDIKTET
Hver tredje mandag presenterer norskredaksjonen i Cappelen Damm videregående et dikt som vi tror vil skape glede, engasjement, undring eller uorden rundt omkring i klasserommene. Artikkelen i bloggen er ment til læreren, mens vedlegget med dikt og refleksjonsspørsmål kan skrives ut eller deles med elevene på annet vis. Bruk gjerne refleksjonsspørsmålene som utgangspunkt for tenkeskriving, diskusjoner i grupper eller klassesamtaler.