Hvorfor er USA så polarisert? Tar man en rask tur innom nyhetene i USA er det mange tilsynelatende rare ting som foregår: Det republikanske partiet, som har markert seg som et anti-abort parti, støtter en kandidat som beviselig har betalt for sine kjæresters aborter. Aktører i Det demokratiske partiet støtter Trump-lojale kandidater i republikanske nominasjonsvalg for å sikre at deres egne demokratiske kandidater møter så radikale republikanske kandidater som mulig i mellomvalget 8. november. Har amerikansk politikk gått helt av skaftet?
En liberal grunnleggelse?
For å forstå hva som skjer i USA i dag, må vi forstå hvordan USA kom hit. I boken min Det amerikanske paradokset starter jeg med en fortelling som er kjent for norske lesere: 4. juli 1776 erklærte 13 kolonier seg uavhengig fra det britiske imperiet. Uavhengighetserklæringen var inspirert av opplysningsfilosofene 
John Locke (1632–1704) og Adam Smith (1723–1790). Thomas Jeffersons (1743–1826) kjente frase «Life, liberty, and the pursuit of happiness» var en omskriving fra Smith, som opprinnelig skrev at alle har rett til liv, frihet og eiendom (property). Selv om det allerede fantes republikker i Europa, var USA den første republikken som fulgte folkesuverenitetsprinsippet. Grunnloven av 1787 og den nye statsdannelsen fikk stor innvirkning på Europa. USA ble sett på som en radikalt liberal og demokratisk republikk. Forfatningen var inspirert av de liberale opplysningsfilosofene, og systemet ga stemmerett til flere enn det mange andre europeiske land gjorde. USAs selvforståelse som en slags opplysningstidens trendsetter ble straks bekreftet: Like etter den amerikanske revolusjonen fulgte den franske. Disse to revolusjonene satte sitt preg på vestlig idéhistorie og politisk utvikling, ikke minst i prinsippene nedfelt i Norges grunnlov fra 1814.
det amerikanske Paradokset
Fortellingen over er populær i amerikanske lærebøker og i det amerikanske samfunnet generelt. Det er ikke så underlig; den vektlegger de positive sidene ved USAs grunnleggelse. Denne versjonen utelater imidlertid det jeg kaller det amerikanske paradokset, nemlig at historiens første liberale republikk ble grunnlagt på slaveri og etnisk rensing av den amerikanske urbefolkningen. Dette paradokset har påvirket utformingen av grunnloven, valgsystemet, stemmeretten og de politiske partiene – ja, det amerikanske samfunnet som helhet. Dette paradokset gjorde dessuten at USA måtte grunnlegges på nytt. USAs revolusjon var dermed ikke fredelig sammenliknet med Frankrikes; den blodige konflikten ble bare utsatt med 85 år. Det var den andre grunnleggelsen – altså borgerkrigen (1861-1865) og de påfølgende tre grunnlovstilleggene som gav slaver statsborgerskap og svarte menn stemmerett – som ga USA en sjanse til faktisk å leve opp til idealene sine. At USA ble grunnlagt på et liberalt paradoks har likevel ikke alltid vært åpenbart, fordi den amerikanske historien tradisjonelt er blitt fortalt av og om hvite menn. Å se amerikansk historie i et nytt lys, slik at andre perspektiver blir likestilt med denne gruppens perspektiver, er relativt nytt og, for noen, fortsatt kontroversielt.
Evig omkamp
Dagens ‘polarisering’ er rammet inn av dette nå ganske så gamle paradokset. USAs politiske historie er nemlig en fortelling om den evige omkampen. Jeg nevnte borgerkrigen og den påfølgende korrigeringen av grunnloven som et slags andre forsøk på å grunnlegge USA – denne gang med mer vekt på den liberale tradisjonen og mindre vekt på diskriminering og rasehierarki. Men dette andre forsøket grunnstøtte. Nordstatstroppene trakk seg ut av sørstatene i 1877, et tiår etter at borgerkrigen var over og nordstatene hadde forsøkt å «nasjonsbygge» sørstatene om til delstater som respekterte like rettigheter og demokratiske institusjoner. Dette førte til en reversering av rettigheter for svarte innbyggere gjennom institusjonaliseringen av segregering og Jim Crow-systemet. Svarte og hvite fikk ikke bruke samme offentlige toalett, togvogner, gravlunder eller skoler. Poenget var å innprente i alle som ikke ble definert som «hvite» at de ikke var likestilte og ikke ekte amerikanere. Sørstatene brukte alle triks i boken for å omgå den grunnlovfestede retten svarte menn nå hadde til å stemme, slik at kun hvite menn fikk demokratisk innflytelse. Sørstat etter sørstat innførte for eksempel stemmeskatt og lesekyndighetstester, slik at fattige uten utdanning ikke kunne betale skatten eller lese opp det de ble bedt om å lese opp før de fikk lov til å bruke stemmeretten. Sørstatene støttet alltid Det demokratiske partiet, som hadde vært for slaveri. Det republikanske partiet var et antislaveriparti. Den republikanske presidenten Abraham Lincoln ble oppfattet av hvite sørstatsamerikanere som å ha vært årsaken til borgerkrigen. I sørstatene har man gjerne referert til borgerkrigen som «the war of northern aggression». Fra og med borgerkrigen fikk man derfor en geografisk polarisert politisk kontekst der sørstatene støttet det demokratiske partiet og nord- og veststatene støttet det republikanske partiet.
Borgerrettigheter og stemmerett
Det var borgerrettighetsbevegelsen i det 20. århundret som endelig fikk USA til å leve opp til sine egne idealer. Borgerrettighetsbevegelsen endret også det politiske kartet på en grunnleggende måte. Fra og med den demokratiske presidenten Franklin D. Roosevelt, presidenten under andre verdenskrig, og hans etterfølgere Harry Truman, John F. Kennedy og Lyndon B. Johnson, begynte det demokratiske partiet å støtte borgerrettigheter. Partiet fikk etter hvert gjennom banebrytende lovgiving i Kongressen som skulle sikre demokratiske rettigheter for alle amerikanske statsborgere, ikke bare de som var definert som «hvite».
Særlig var Borgerrettighetsloven av 1964 og Valgloven av 1965, vedtatt under President Johnson, viktige for å bli kvitt segregering og praksisen med at ikke-hvite ble forhindret i å stemme. Valgloven sa for eksempel at det føderale Justisdepartementet nå skulle holde oppsyn med delstater og spesifikke valgdistrikter som tidligere hadde forsøkt å forhindre at ikke-hvite fikk brukt stemmeretten sin. Sørstatene forsøkte å motsette seg dette så lenge de kunne, men sakte, men sikkert ble skoler, restauranter og offentlige tilbud avsegregert, mens flere og flere fikk ta i bruk stemmeretten sin. Den politiske reaksjonen førte til grunnleggende endring i det amerikanske partilandskapet: hvite sørstatsvelgere begynte å stemme på det republikanske partiet mens svarte velgere brukte stemmeretten sin til å støtte det demokratiske partiet.
Hvite kristne mot resten?
Denne omkalfatringen av de to politiske partiene ser vi resultatet av i dag: Det republikanske partiet har etter mange tiår med saktegående endring blitt et parti for hovedsakelig hvite konservative, særlig hvite kristenkonservative menn. Det demokratiske partiet, derimot, er i stor grad et parti for alle de ulike demografiske gruppene i USA. En persons selvoppfattede etnisitet eller rase, kjønn og i økende grad utdanningsnivå er karakteristikker som i dagens USA gjør det relativt lett å gjette hvilket parti vedkommende stemmer på. For eksempel er det slik at 90 prosent av svarte kvinnelige velgere stemmer på Det demokratiske partiet. Det trengte ikke bli slik at minoritetsamerikanere stemte på demokratene: I 1998 identifiserte for eksempel en tredel (33 prosent) av asiatisk-amerikanere seg som republikanere. I 2018 var imidlertid dette tallet nede i 12 prosent. Samtidig har støtten fra hispanics eller latinos til demokratene i denne tidsperioden økt til 63 prosent.
Denne trenden sammenfaller med en annen: USA er i ferd med å bli et mye mer mangfoldig land enn før. Dette betyr at USA i dag har et topartisystem der det ene store partiet i hovedsak representerer hvite kristne, som er en minskende andel av den amerikanske befolkningen, mens det andre partiet representerer alle de andre, også sekulære hvite amerikanere, som er en gruppe som øker. Dette er en oppskrift på katastrofe. Det republikanske partiet ser mer og mer på seg selv og sine velgere som truet. For dem er konservative familieverdier og antiabort viktige saker, og de legger vekt på en «patriotisk» versjon av amerikansk historie, der betydningen rase har spilt blir nedtonet. De opplever at deres verdier er under angrep fra «de andre» – som blir flere og flere.
Hva gjør man da? Jo, man forsøker å rigge de politiske institusjonene imot flertallet. Hvorfor stemte for eksempel hvite kristenkonservative på Donald Trump i 2016? Fordi han lovte at han skulle oppnevne konservative dommere til Høyesterett som deretter ville omstøte retten til selvbestemt abort, som har vært en rettighet siden rettssaken Roe v. Wade i 1973. Dersom konservative ikke kunne finne et flertall for sin politikk i Kongressen, som å stemme igjennom et nasjonalt forbud mot abort, for eksempel, kunne de bruke andre politiske institusjoner – som Høyesterett – til å sikre sin politikk.
Kampen om stemmerettigheter – enda en gang
En annen taktikk det republikanske partiet har tatt i bruk er å gjøre det vanskeligere å stemme i valg for visse grupper. Etter at Høyesteretten i 2013 svekket den viktige valgloven av 1965 er det ikke lenger slik at Justisdepartementet holder oppsyn med valgdistrikter med diskriminerende praksiser. I 2022 har man kommet dit hen at i delstater med republikanske delstatsforsamlinger vedtas det en rekke nye valgprosedyrer som har som konsekvens at færre bruker stemmeretten. De nye prosedyrene rammer særlig unge velgere og minoriteter – som jo er viktige velgergrupper for det demokratiske partiet.
Det republikanske partiet har altså begynt å bruke anti-demokratiske og illiberale taktikker for å oppnå politisk makt. Det verste eksemplet på dette var nok det brutale angrepet på Kongressen 6. januar 2021, støttet av Donald Trump fordi han hevdet at det var han, og ikke Joe Biden, som hadde vunnet presidentvalget i 2020.
Radikalisering, ikke polarisering
I møte med et i økende grad radikalisert republikansk parti har det demokratiske partiet forsøkt å forsvare USAs politiske system og demokratiske normer. Samtidig er de også opptatt av å vinne valg. Dermed har vi sett eksempler på at ulike demokratiske aktører har blandet seg inn i republikanske nominasjonsvalg for å bidra til at de republikanske velgerne skal nominere den mest ekstreme kandidaten. Kalkylen er at dette vil gjøre det lettere for den demokratiske kandidaten å vinne mot den ekstreme republikaneren. Men dette er jo et veddemål som kan slå feil ut – skulle det republikanske partiet gjøre det bra i mellomvalget i november vil jo dette bety at en rekke ekstreme kandidater blir feid inn i maktens korridorer i medvinden.
Amerikansk politikk er i dag dermed egentlig ikke polarisert, hvis vi med dette mener to politiske partier som begge har beveget seg mot sine respektive ytterpunkter. «Polariseringen» drives i hovedsak av et sterkt radikalisert republikansk parti. Men hvor lenge kan polariseringen være asymmetrisk? Hva blir demokratenes respons hvis Donald Trump vinner valget igjen i 2024?
Vil du høre mer fra forfatter Hilde Eliassen Restad om Det amerikanske paradokset?
Cappelen Damm Akademisk har gleden av å invitere til Akademisk frokost og en samtale om USA i fortid og nåtid, en knapp uke før det amerikanske mellomvalget.
Samtalepartnere er USA-forsker Hilde Eliassen Restad, forfatter av den nylig utkomne boken Det amerikanske paradokset, og USA-kjenner og politisk kommentator i TV2 Eirik Bergesen. Meld deg på akademisk frokost her.