Det kan spørres om det virkelig er sant at toppfolk som bryter regler slipper billigere unna enn vi vanlige folk gjør dersom vi skulle dummet oss ut på sammenlignbart vis. Det finnes tross alt flere former for reaksjoner en kan få, og for eksempel det å stå i mediestorm kan nok oppleves som en straff i seg selv.
Samtidig er det ikke tvil om at flere har tatt til orde for at det i det minste oppleves som om det er forskjell på kong Salomon og Jørgen Hattemaker når det kommer til hvordan overtredelser møtes, og at der vanlige folk urettmessig ble sendt i fengsel under Nav-skandalen, har knapt noen av de mange politiske skandalene de siste årene endt med formell straff.
Én grunn til dette er at mange av de politiske skandalene ikke har dreid seg om bestemmelser som kan straffes ved de ordinære domstolene i det hele tatt. Noen kan i stedet reises for Riksretten. Riksretten er en særdomstol som bare settes sammen når det er behov for den og som kan dømme i alvorlige saker mot statens topper, men der riksrett har blitt brukt i flere land vi sammenligner oss med, har vår Riksrett sovet i nesten hundre år. Det kan det være flere grunner til, og det har blitt hevdet at vi simpelthen ikke har hatt noen saker av sammenlignbar størrelse som for eksempel Danmark og Island.
Det kan stemme, men vi har ikke engang aktivert forstadiet for riksrett – ansvarskommisjonen – som skal etterforske saker en eneste gang siden den ble innført i 2007. Hele ordningen slumrer.
Jeg skriver mye om mine teorier, berøringsangsten omkring dette tunge kontrollmiddelet i min bok om Riksrett her hos Cappelen Damm, men det er én tanke jeg ikke har tatt med der, men som jeg vil lufte her. Det er en litt skumlere tanke enn de ganske konkrete jeg fokuserer på i boken, for denne handler ikke om ordningen selv, men om menneskene som håndhever den.
Spørsmålet er hva vårt syn på lovbrytere kan bety for hvor rede vi er til å trekke blankt overfor toppfolkene.
De kriminelle
En gang for flere år siden var jeg involvert i en prosess med utnevnelse til et ledig verv i et organ. Utrolig nok handler ikke denne historien om inhabilitet, et tema som er i vinden om dagen, den handler om at personen jeg foreslo hadde en gammel, ferdig sonet, straffedom mot seg.
Jeg mente uansett at dette var et særs godt navn, og la det frem.
Det ble ingen diskusjon. Navnet ble forkastet med et foraktelig bjeff fra møteleder, om at denne personen var «kriminell»! Stemningen i rommet fortalte meg at det ikke var verdt å kjempe videre, men det har plaget meg siden og kanskje burde jeg prøvd likevel. Det finnes lovbrudd som med rette vekker avsky i årevis etter at de har blitt begått. Dette var ikke en slik handling. Avskyen i rommet knyttet seg til at det foreslåtte mennesket i det hele tatt hadde krysset lovens grenser.
Ordet «kriminell» knytter seg ikke til noe du har gjort, men noe du er – et karaktertrekk.
Dette står i kontrast til grunntanken i vårt straffesystem som er at du i utgangspunktet skal ta din straff; fengsel, samfunnstjeneste og/eller bot, og så være ferdig med saken og få komme tilbake i samfunnet som et fullverdig medlem.
Det finnes lovbrudd som kan forfølge en person også etter at en fengselsstraff er sonet, samfunnstjeneste avtjent og/eller en bot er betalt. Flere stillinger har krav til plettfri vandel, og det kan være enkelte forbrytelser som viser egenskaper som er uforenlig med enkelte stillinger; at den som er dømt for en pedofil handling ikke skal arbeide med barn, er her det åpenbare eksempelet.
Det er som nevnt visse lovbrudd som naturlig vekker stor avsky i lang tid, men seksuallovbrudd og grove voldshandlinger er en mindre del av det totale straffebildet i Norge, og også de som har begått slike handlinger, er mennesker som i utgangspunktet skal tilbake i samfunnet, selv om det da kan være noen juridiske rammer rundt.
I tillegg til disse tilfellene, er det imidlertid også andre utfordringer som kan møte den tidligere straffedømte, utfordringer som knytter seg mer til nettopp det at de blir oppfattet som kriminelle. Selv om muligheten til å tjene til livets opphold gjennom eget arbeid er en menneskerettighet, er det å være tidligere straffedømt ikke inntatt som diskrimineringsgrunnlag i hverken arbeidsmiljøloven eller i likestillings- og diskrimineringsloven. Selv om det bare er arbeidsplasser med særlig grunnlag i loven som kan kreve vandelsattest, er det ikke ulovlig å spørre om tidligere straffedommer på jobbintervju og arbeidssøker kan også ha en plikt til å opplyse om forhold av betydning for stillingen. Uansett må hull i CV’en ofte forklares og det finnes arbeidsgivere som forsøker å få jobbsøkere til å skrive under på erklæringer om at de ikke har sonet straff.
Undersøkelser viser at mange arbeidsgivere kvier seg for å ansette tidligere straffede personer, som i tur bidrar til å holde straffedømte utenfor arbeidslivet. Dette har blitt koblet til økt sjanse for å havne tilbake i fengsel, en trend som i sin tur igjen bidrar til å sementere inntrykket av at dette er karakterbrister, ikke bare feiltrinn.
Dette er bare ett element av det samfunnet som tidvis møter den tidligere straffedømte. Ofte lever de med et stempel på seg som kan prege store deler av livet.
de lovlydige
Da Petter Northug med høy promille kjørte av veien og rømte fra åsted og en skadet medpassasjer, ble han fordømt i media og sonet sin straff. Samtidig er det klart at de virkningene som ofte følger andre straffedømte i ettertid, ikke fulgte ham på samme måte. Northug er igjen en populær mediepersonlighet. Det samme skjedde da Anne-Kat Hærland ble tatt for fyllekjøring tilbake i 2003 og da Cezinando ble tatt for å stjele særlig lekre og dyre designermøbler.
Samfunnets tilgivelse sitter gjerne løst når en folkekjær person har gjort noe galt, selv om det kan dreie seg om alvorlige handlinger.
Om vi flytter fokus over til folk i tillitsverv, er ofte overtredelsene mindre klare og regelverket mer ullent, men dette betyr også at det kan bli særlig fristende å tone ned hele saken. Det tok tre timer fra saken om at Anniken Huitfeldts mann hadde lekt seg på aksjemarkedet og sannsynlig gjort henne inhabil i flere saker sprakk, til Økokrim først gjorde det klart at det var uinteressant å granske saken nærmere.
Et annet eksempel her er inhabilitetssaken mot Anette Trettebergstuen. Saken hadde klare elementer som tilsa at den burde ha blitt etterforsket av Stortingets ansvarskommisjon med videre spørsmål om Riksrett, men på syltynt grunnlag ble saken dyttet videre til politiet der den ser ut til å forsvinne. Senere har saken blitt mer kompleks da det har blitt sådd tvil om et av de viktigste spørsmålene i saken, nemlig om Trettebergstuen ble advart av embetsverket eller ei, men dette er bare mer vektige argumenter for at saken burde blitt gransket i korrekt forum.
Det er verdt å spørre seg om det faktum at det var en kjent politiker som er særlig lett å like, kan ha spilt inn. Alle liker Anette Trettebergstuen, jeg liker henne, den eneste grunnen til at jeg ikke vil ta en øl med Anette Trettebergstuen, er at jeg tror hun innehar et helt annet, og mye høyere, kulhetsnivå enn meg selv, hva skulle vi nå snakket om?
Og det er her det er verdt å spørre om det at vi så ofte sitter med et så mørkt bilde av de «kriminelle» som noe annerledes enn oss andre, oss «lovlydige», kan være et element i en positiv forskjellsbehandling av de vi ikke anser for å høre hjemme i denne kategorien.
Dersom det er slik at vi ikke ser på «de kriminelle» som fullverdige medlemmer av samfunnet, men som en litt annen form for dyr enn oss selv, da kan det oppstå kognitiv dissonans om en vi liker og føler at vi kjenner, anklages for å gjøre noe galt. Dersom de «kriminelle» sees som en form for vesen som kryper inn fra mørket utenfor samfunnet, kan bare det å etterforske en person vi oppfatter som en av oss, føles som om vi impliserer at de også er mørkevesen, at vi alle har potensiale til å være mørkevesen. Veien kan da være kort til å tenke at kanskje ikke det aktuelle overtrampet var så alvorlig likevel.
Vi får alltid vite mye mer om sakene som involverer kjente personer enn om den grå massen av alminnelige straffesaker som tikker og går i bakgrunnen av samfunnet. Hadde vi brukt like mye tid på å sette oss inn i de grå sakene, ville vi sannsynlig hatt et annerledes syn på de alminnelige, tidligere straffedømte, for de aller fleste saker har mange nyanser bare man setter seg skikkelig inn i dem.
Et mørkt bilde av de alminnelige, tidligere straffedømte, kan lede til at vi ser på det å bli etterforsket og eventuelt få saken sin opp for en domstol, som noe altfor tarvelig for dem vi oppfatter som skikkelige og anstendige folk. I stedet for at straffeprosessen sees som en måte å få saken skikkelig behandlet og enten kunne renvaske seg eller få straff som kan sones for å bli ferdig med saken, blir prosessen i seg selv noe vi søker å unngå.
Et mørkt bilde kan også lede til at folk som har begått feil, forsøker å skjule dem for å unngå enhver kobling til mørket. For de som sitter i tillitsverv kan det bli mer fristende å dølge det man har gjort fra de som har gitt en tillit, heller enn å gjennomgå en prosess og deretter spørre om tillit på ny.
Om vi vender blikket tilbake til Riksretten og de sakene som hører hjemme der, kan det lett være slik at man tenker at det å stå i mediestorm og bli dømt i folkedomstolen må være straff nok og at saken bør kunne legges død når stormen har avtatt. Mediestorm er imidlertid hverken en ordentlig prosess eller en ordentlig straff, den innebærer hverken at man får undersøkt en sak i ordnede former eller at samfunnet får pålagt lovbryter det formelle ondet som loven tilsier og som våre folkevalgte har besluttet.
Problemet blir verre når vi anlegger et klasseperspektiv, for de fleste av de straffedømte er fra underklassen, og de fleste kjente personer vi liker, er fra overklassen. Om vi naturlig kvier oss for å straffe de sympatiske folkene vi kjenner i et land der klasseforskjellene også øker, åpner vi døren for en dypere form for urettferdighet. Vi åpner også for mer skepsis mellom klassene og en økt opplevelse av at det finnes forskjeller på oss og dem.
Det er nok umulig å oppnå strafferettens ideal om at man alltid skal kunne sone sin straff og gå rett tilbake i samfunnet som et fullverdig medlem, men det er et ideal som det er verdt å etterstrebe, ikke bare for å behandle de tidligere straffedømte mer humant, men for å sørge for at ikke et mørkt bilde av dem hindrer oss å også forfølge saker som involverer de vi liker.
