Fagsnakk fra Cappelen Damm

Donald Trump elsker å møte sine kjernevelgere, men holder nesten aldri pressekonferanser. Her fra et valgmøte i 2016. Foto: Pontus H Foto:Pontus Hˆˆk

Halvannet år med Trump: Verre enn fryktet

Da Donald Trump mot alle odds vant presidentvalget i 2016, var vi mange som satt lamslått tilbake. Hvordan var det mulig at amerikanerne med åpne øyne kunne stemme på den mest skamløse, vulgære og narsissistiske kandidaten noensinne? Milliardæren og reality-tv-stjernen som skrøt av sin seksuelle trakassering av kvinner, som latterliggjorde handicappede og flørtet med rasister, som leflet med homofobi og fremmedhat og som oppmuntret til vold på valgmøter, fikk riktignok 3 millioner stemmer færre enn Hillary Clinton. Men valgsystemet gjorde likevel at ca. 70 000 stemmer i tre vippestater ga flertall i valgmannskollegiet.

Institusjonenes makt

Når det utenkelige likevel hadde skjedd, var det mange som forsøkte å finne en strime av håp i at dette tross alt kom til å gå bra. Sannsynligvis ville den nyvalgte presidenten bli holdt i øra av «the grown ups», slik som utenriksminister Tillerson, forsvarsminister Mattis, sjefen for Department of Homeland Security John Kelly, majoritetsleder i Senatet McConnell og Speaker of the House Paul Ryan. Forhåpentligvis greide de politiske institusjonene og et kvalifisert byråkrati å ringe inn verdens mektigste mann. Et selvstendig FBI og et uavhengig rettsapparat ville garantere for at USA fremdeles bygget på «the rule of law». Kanskje kunne ansvarlige folk til og med forhindre at Trump trakk landet ut av den epokegjørende klimaavtalen fra Paris. Presidenten hevdet, som kjent, at menneskeskapte klimaendringer var en bløff, funnet opp av Kina for å skade amerikansk industri.

Trump er fortsatt Trump

Halvannet år har nå gått. Som Thomas Paine, den amerikanske revolusjonshelten og forfatteren, i 1776 skrev «These are times that try men’s souls». Et trumptraume har rammet mange av oss som elsket og elsker Amerika. USAs 45. president har ifølge Washington Post i gjennomsnitt fortalt 6 løgner hver dag siden han overtok i januar 2017. Hans bisarre oppførsel og ubegripelige tankestrøm, hans kyniske politikk og hvileløse angrep på den uavhengige pressen har på ingen måte avtatt. Tvert imot: Trump har fortsatt å være Trump. På meningsmålingene holder han skansen: Ca. 42 % approval rating, ganske nøyaktig det samme som i juni i fjor. Kjernevelgerne hans nekter å tro på det the main stream media rapporterer om, og det republikanske partiet har så langt, med noen ytterst få unntak, slått ring om ham.

Verre enn fryktet?

17 måneder etter innsettelse spør jeg meg selv om det faktisk har gått verre enn det vi fryktet. Håpet om at Trump etter hvert ville moderere seg og finne en mer presidentaktig form, har ikke gått i oppfyllelse. Det Hvite Hus har vært et sammenhengende sirkus. Presidenten driver politikk via twitter. Han synes å trives med å være totalt uforutsigbar, og han mangler åpenbart elementær kunnskap om konstitusjonen, økonomi, de fleste politiske saker og utenriksspørsmål. Den ”suksessrike” businessmannen, som skrøt av å utnevne ”de beste” og ”de smarteste” medarbeiderne, har allerede kvittet seg med over halvparten av ministerne eller rådgiverne sine. Det ene øyeblikket skjeller han ut «The Rocket Man» fra FNs talerstol og truer Nord- Korea med «fire and fury as the world has never seen before». Neste dag holder han bønnemøte i The Oval Office der evangeliske kristne takker sin Gud for at Han har utvalgt Trump som nasjonens frelser. Mannen, som knapt har lest Bibelen, har likevel ”Øye for øye, tann for tann” som sitt favorittvers i Skriften. Han, som sjelden eller aldri føler behov for å be om tilgivelse, flyter fremdeles på rekordhøy oppslutning blant evangelikerne. Ikke engang avsløringen av hysjhysj-penger til en pornostjerne kan rokke ved det. Presidenten omtales som en ny kong David, et menneske med moralske feil og mangler, javisst, men som Gud likevel har utvalgt til store ting. Kjente predikanter som Franklin Graham (sønn av nylig avdøde Billy Graham), som på det sterkeste fordømte Bill Clintons moralske svakheter, hevder nå at utroskap er en privatsak ingen har noe med.

Som om dette kaoset ikke var nok, over hele Trumps presidentskap hviler den kanskje mørkeste skyen av alle: Spesialetterforsker Robert Mullers undersøkelse av eventuell russisk hacking og innblanding i valget i 2016. Det går knapt en dag uten at Trump tvitrer sitt raseri mot både Muller, FBI – og ikke minst Justisdepartementet som så langt ikke har bøyd seg for presset om å stanse det presidenten kaller en heksejakt. Trump synes å mene at han er hevet over loven, og gjør stadig mer for å unngå å bli intervjuet av Mullers folk. Rykter om gigantiske konspirasjoner, kalt ”Deep state”, eller «Spygate» hamres inn av Fox News og trumpvennlige medier. Den siste strategien fra både Trump og advokatene hans er å så tvil om presidenten i det hele tatt kan holdes rettslig ansvarlig for noe som helst. Det mest bisarre utspillet var Rudy Giulianis uttalelse om at Trump kunne ha skutt James Comey i Det Hvite Hus uten å bli tiltalt for mord – fordi han er presidenten. Og skulle han på noen måte bli dømt, ja, så har han myndighet til å benåde seg selv! Spørsmålet er hva som vil skje dersom presidenten eventuelt sparker Muller eller justisminister Jeff Sessions. Mange frykter i så fall en konstitusjonell krise i USA. Så langt er advarslene fra republikanerne om å ligge unna spesialetterforskeren, ganske lunkne. Oppslutningen om Trump fra republikanske velgere er skyhøy, og få GOP-politikere tør legge seg ut med dem. De republikanerne som tør si noe, som Steve Schmidt (John McCains tidligere kampanjeleder), står for det meste utenfor det politiske systemet. (For dem som ønsker en dramatisert versjon av The Russian Collusion, anbefaler jeg siste sesong av tv-serien Homeland på TV2)!

 

"Dette var det største publikumet noen sinne til å bevitne en innsettelsesseremoni. Punktum!" - Pressesekretær Sean Spicer på dag en av Trumps presidentperiode. (AP Photo, File)

De som i sin tid hadde regnet med at Hitler ville bli stueren, tok skammelig feil. Sakte, men sikkert vendte folk seg til den nye retorikken og politikken. Yalehistorikeren Timothy Snyder frykter at det samme kan skje i USA.

Fascist eller populist?

Det har ikke manglet på analyser av trumpismen. Historikere, statsvitere og journalister prøver å forstå fenomenet som best de kan. Jeg kan kort nevne Yalehistorikeren Timothy Snyder som i sine to siste bøker On Tyranny (2017) og The Road to Unfreedom (2018) tegner et svært dystert bilde av situasjonen. For Snyder står demokratiet ved en korsvei, og varsellampene blinker rødt. Han sammenligner Trump med Hitler og nazismen og mener at mange piler peker i samme retning i dag. Institusjonene undergraves; mens nazistene skrek ut om Die Lügenpresse, snakker Trump om «fake news» og kaller den fjerde statsmakten for folkets verste fiende. De som i sin tid hadde regnet med at Hitler ville bli stueren, tok skammelig feil. Sakte, men sikkert vendte folk seg til den nye retorikken og politikken. Snyder frykter at det samme kan skje i USA.

På den andre siden i denne debatten står den britiske historikeren Niall Ferguson. Ferguson blåser av alle de som sammenligner Trump med Hitler. I stedet leser han Trump inn i en populistisk tradisjon. Amerikanske politikk har alltid hatt et element av hat mot det etablerte systemet, og nå og da bobler det opp. En lang rekke politikere har dratt til Washington for å «drain the swamp». Både Jimmy Carter, Ronald Reagan, Bill Clinton og Barack Obama ble til dels båret fram på en populistisk bølge. Slik har det folkelige engasjementet fått gjennomslag, samtidig som institusjonene har holdt det hele på plass og forhindret politisk sammenbrudd. Ferguson er derfor langt mer optimistisk enn Snyder. Kanskje kan til og med Trumps røffe stil og retorikk føre noe godt med seg. For eksempel i det mulig forestående gjennombruddet i forhandlingene med Nord-Korea, som Trump allerede tar æren for. For det er han, som vi vet, allerede nominert til Nobels fredspris!

"Vi skal bygge en mur, og Mexico skal betale for den. Tro meg!". Trumps fyndigste valgløfte er fremdeles på planleggingsstadiet. Getty Images

Den første postmoderne president

Noen vil kanskje si at man bare må akseptere at Trump vant «fair and square». Det som likevel gjør at trumptraumet ikke slipper taket, er undergravingen av forestillingen om at noe faktisk er sant og noe annet er usant. Trump har bidratt mer enn noen annen ledende politiker til å skape en postfaktuell offentlighet; dermed har han også sendt en torpedo inn i demokratiet. Som tidligere senator Daniel Patrick Moynihan sa: ”Everyone is entitled to his own opinion, but not his own facts.” Seriøs politisk debatt hviler på premisset om at objektiv sannhet finnes. På mange måter er Trump den første postmoderne presidenten; som en av hans støttespillere sa i valgkampen: «Fakta eksisterer ikke lenger, bare meninger». Daglige doser med løgner, benektelser og misvisende påstander serveres av Fox News, pressetalskvinne Sarah Huckabee Sanders og andre forsvarere av Trump. Resultatet er at diskusjon om genuine saker knapt er mulig. Hver gang nye avsløringer dukker opp, blir de avvist som ”fake news” av den nye administrasjonen. Trumps surrogater nekter å snakke om dem og skifter heller tema.

Kriser også før

Det siste halvannet året har polarisert det amerikanske folket mer enn det har vært siden borgerkrigen. Det er derfor lett å bli motløs. Høstens kongressvalg vil gi en pekepinn på hvor sterk motstanden mot trumpismen er. Om demokratene kan vinne ett av kongressens to kamre, vil Trump kunne holdes mer i sjakk. Samtidig er Høyesterett besatt av flere liberale dommere i 80-årene, og straks en av dem går av eller dør, vil Trump utnevne en konservativ, kanskje til og med reaksjonær erstatter. Skjer det, er både abortlov, valglover og miljølover i faresonen. Enormt mye står derfor på spill i de kommende par år. I mellomtiden får vi som fremdeles lar oss inspirere av Amerika, trøste hverandre med at republikken har overlevd kriser også tidligere. For den som trenger et glimt av lys i en ellers mørk tid, vil jeg anbefale Jon Meachams siste bok The Soul of America. The Battle for our Better Angels (2018). Der viser han at Amerika i dag, til tross for tilbakeslag, er ”a more perfect union” enn noen gang siden uavhengighetserklæringen ble skrevet i 1776.

portrett av Tommy Moum

Tommy Moum

Tommy Moum er idéhistoriker og er lektor ved Horten videregående skole der han underviser i fagene norsk, historie og filosofi og historie. Moum er en av fire hovedforfattere på Alle tiders historie og Historie og filosofi.

Hold deg oppdatert på Fagsnakk

Abonner på Historie, religion og filosofi