I min ferske bok «Menneskerettigheter- En verden uten helvete» peker jeg på en rekke paradokser i menneskerettrettsjussen og de demokratiske og politiske prosessene som ellers kjennetegner en rettsstat.
Boken er skrevet for et allment samfunnsengasjert publikum som ønsker å forstå mer av det som skjuler seg bak etiketten «menneskerettigheter». I boken tar jeg opp en rekke utfordringer med etablert norsk menneskerettsjus, blant annet fortolkninger der menneskerettigheter ikke balanseres mot hverandre. Tysklands kanskje mest kjente menneskerettssak betoner dette dilemmaet.
Gäfgen-saken
Faktaene i saken vil uroe de fleste. Magnus Gäfgen etterstreber et image som vellykket ung advokat og mangler alltid penger. Gäfgen kidnapper og dreper den 11-åringe Jakob ved å tape igjen munnen og nesen hans slik at gutten kveles til døde. Så skriver han til Jakobs velstående foreldre at Jakob er kidnappet, men vil bli løslatt mot én million euro. Når Gäfgen skal hente pengene, identifiseres han og arresteres.
Forhørsleder Daschner forsøker desperat å få ham til å si hvor Jakob er, siden han antas å være i akutt livsfare. Gäfgen nekter. På ordre fra Daschner truer en polititjenestemann Gäfgen med tortur som ikke etterlater fysiske spor. Etter ti minutter innrømmer Gäfgen å ha myrdet Jakob og forteller hvor han er gjemt. Politiet finner Jakobs lik og Gäfgen blir dømt for drapet.
Krenket menneskeverd
Tysk påtalemyndighet mente forhørsleder Daschner krenket Gäfgens menneskeverd ved å true ham. For dette ble Daschner ilagt en bot og omplassert og hans nestkommanderende, som var den som kom med truslene, ble også tiltalt og ilagt en disiplinærforføyning.
Gäfgen var ikke fornøyd med at Daschner ble straffet, og ville ha erstatning og sin egen straffedom opphevet. Det var han som var krenket, og da hjalp det ikke med penger innbetalt til det offentlige.
Individets rettigheter
En tysk førsteinstans og en ankedomstol avviste kravene til Gäfgen, men den tyske forfatningsdomstolen opphevet disse avgjørelsene fordi begrunnelsen ikke var tilfredsstillende. Da den åpenbart narsissistisk forstyrrede Gäfgen etter hvert ikke fikk fullt medhold i Tyskland, gikk han til Den europeiske menneskerettsdomstol (EMD). En kammeravgjørelse i EMD avviste med 6–1 kravene. Gäfgen var ikke fornøyd og krevet saken behandlet i Storkammeret, som fant (11–6) at morderens menneskerettigheter var krenket (men uten å gi ham rett i at drapsdommen derfor måtte oppheves).
Menneskerettigheter i strid med hverandre
Gäfgen ble ikke utsatt for tortur. Selv hevdet Gäfgen at politiet hadde forulempet ham fysisk, men her stod påstand mot påstand. Saken dreier seg altså om trusler om tortur, ikke tortur i seg selv. Forskjellen er grunnleggende. Gäfgen-saken illustrerer hvordan menneskerettighetene i absolutt form kan trumfe – eller knuse – en parts rettigheter på bekostning av en annen.
I Gäfgen-saken kom to absolutte menneskerettigheter i strid med hverandre; retten til liv og retten til ikke å bli truet (det å bli utsatt for umenneskelig eller nedverdigende behandling). Vektet mot hverandre skulle man umiddelbart trodd at førstnevnte veier tyngst. Et sentralt trekk ved menneskerettsjussen fører likevel til at resultatet blir annerledes.
I Gäfgen-saken kom to absolutte menneskerettigheter i strid med hverandre; retten til liv og retten til ikke å bli truet
Menneskerettigheter beskytter individet
Menneskerettsjussen gir – som hovedregel – rettigheter til individet. Disse rettighetene gjelder imidlertid primært overfor myndighetene. Individet beskyttes gjennom menneskerettighetene mot overtramp fra staten. Menneskerettsjussen gir rettigheter for individer ved å pålegge staten plikter og begrense spillerommet for myndighetshandlinger.
Menneskerettsjussen gir – som hovedregel – rettigheter til individet
Selv om en persons absolutte menneskerettigheter står i fare, kan ikke staten ut fra hevdvunne tolkninger av konvensjonene bryte en annen persons absolutte rettigheter. I den aktuelle saken var dette å presse kidnapperen til å gi fra seg opplysninger. Dette alternativet ble av flertallet i EMD ansett som absolutt forbudt.
«Vinneren tar alt»
Resultatet blir en slags «vinneren tar alt» -juss. Den kidnappedes rett til liv har et absolutt vern, men denne beskyttelsen blir ikke effektiv siden den ikke kan ivaretas ved å legge restriksjoner på myndighetene. Det var kidnapperen og morderen som kunne effektivisere sitt menneskerettsvern fordi det var han som trengte beskyttelse fra myndighetene.
