Desember, 2022: Qatar arrangerer verdens største idrettsarrangement, fotball-VM for herrer. Saudi-Arabia, den dominerende staten blant golfmonarkiene, er vertskapsland for flere internasjonale sportsarrangementer og har kjøpt fotballklubben Newcastle United. Hvorfor satser Saudi-Arabia og Qatar så voldsomt på sportssektoren? Hva er motivene bak? I denne artikkelen vil vi se på fotball, som er den desidert mest populære sporten blant befolkningen i både Saudi-Arabia og Qatar.
Hva ønsker statene å oppnå?
Hvilke politiske mål ønsker stater å oppnå ved hjelp av sport? Grovt sett kan vi dele målene i fire kategorier: nasjonsbygging, folkehelse, økonomi og utenrikspolitikk. Nasjonsbygging handler her om sport som middel for å vekke en følelse av tilhørighet til en nasjon, en idé om «hvem vi er», som igjen bidrar til å skape en nasjonal identitet (Keim 2003; Koch 2013). Satsing på sport og fysisk aktivitet kan også ha som mål å bedre folkehelsa gjennom å oppmuntre befolkningen til å være aktiv. I denne artikkelen skal vi se nærmere på de to andre motivene, utenrikspolitikk og økonomi. I norske medier er det særlig mulige utenrikspolitiske motiver ved den saudiarabiske og qatarske sportspolitikk som blir vektlagt, såkalt sportsvasking. Samtidig har begge land svært høyt statlig forbruk. De er sterkt avhengig av inntekter fra petroleumsindustrien og rammes derfor hardt av fallende oljepriser. Det å få flere bein å stå på økonomisk, er med andre ord viktig for både Saudi-Arabia og Qatar.
utenrikspolitikk og «sportsvasking»
Utenrikspolitikk som motiv inkluderer forskjellige strategier eller motiver, som PR eller statlig merkevarebygging (branding) – der sport brukes for å forme et ønsket bilde av en stat (Lysa 2016). Dette motivet inkluderer også sport som en strategi for å oppnå myk makt (soft power), forklart av Joseph Nye som det motsatte av hard makt, altså tvang i form av militær makt eller økonomiske sanksjoner (Nye 2004). Et tredje begrep er sportsdiplomati: sport som en form for offentlig diplomati (public diplomacy). Sport brukes da til å pleie internasjonale relasjoner på en måte som også taler til andre lands befolkning, i motsetning til tradisjonelt diplomati bak lukkede dører (Pigman og Rofe 2014; Murray 2018). Et siste begrep som har fått økt popularitet som forklaringsmodell blant journalister og menneskerettighetsorganisasjoner de siste årene, er sportsvasking. Dette begrepet viser til staters bruk av sport for å bedre sitt image og trekke oppmerksomhet bort fra eksempelvis menneskerettighetsbrudd. Den lille forskjellen mellom et rent merkevarebyggingsperspektiv og sportsvasking er at sportsvasking-forklaringen (implisitt) legger til grunn at det eksisterer en negativ oppfatning av landet i utgangspunktet.
Sport som business
Økonomi som motiv tar utgangspunkt i business-aspekter ved sport: Å legge til rette for utvikling av en sportsindustri, inkludert sportsarrangementer som fungerer som underholdning og bidrar til sportsturisme. Det økonomiske potensialet i sport er stort – gjennom sport som underholdning, men også gjennom salg av treningsutstyr og inntekter fra kommersielle treningssentre. I 2017 ble verdien av sportsindustrien i Qatar estimert til 1,3 milliarder amerikanske dollar, mens den lå på 2,5 milliarder amerikanske dollar i Saudi-Arabia (Chadwick 2019). Selv om sportsindustrien er relativt utviklet i Saudi-Arabia, er det åpenbart også et stort potensial her, særlig med tanke på at den kvinnelige delen av befolkningen i stor grad har vært ekskludert fra sportssektoren.
Qatar: en mikrostat med store ambisjoner
Qatar forvandlet seg fra et relativt anonymt land til en betydelig global aktør i løpet av 1990-årene og begynnelsen av 2000-tallet. Qatar har gått inn som mekler i en rekke konflikter i perioden, i Jemen, Libanon og Sudan, samt mellom Eritrea og Djibouti. Satellittkanalen Al Jazeera sender fra Qatar, og har en engelskspråklig søsterkanal. I Education City, et område i utkanten av Doha, finner vi en rekke universiteter, for det meste avdelinger av amerikanske universiteter. Qatars investeringer i Europa har økt kraftig, særlig i eiendom og luksusmerker.
Den qatarske flybasen al-Udeid er hovedkvarter for USAs flystyrker i regionen. Qatar har også militært samarbeid med Tyrkia. Landet har en liten befolkning og ikke noen egen militærstyrke av betydning. Myndighetene er derfor avhengig av eksterne allierte, og har bygget allianser med land i store deler av verden.
I drøyt tjue år har Qatar økt sine investeringer i sport både innenlands og utenlands. Et av de store satsingsområdene har vært det å være vertskap for store internasjonale arrangementer i håndball, basketball, Asia-lekene, Asiamesterskapet i fotball, VM i svømming og sykkel-VM. Qatar var vertskap for VM i håndball for herrer i 2015, og tok sølv med et lag med spillere som hadde fått statsborgerskap i kraft av sine idrettslige prestasjoner, ikke som følge av sin tilknytning til landet. Sommeren 2019 var Qatar vertsland for verdens tredje største sportsarrangement, VM i friidrett. Men det største og også mest kontroversielle arrangementet er fotball-VM 2022.
fotball i qatar
Qatars fotballhistorie tok til da britiske oljearbeidere brakte med seg fotball i 1940-årene. Sporten ble raskt populær blant lokalbefolkningen. Den eldste klubben som fortsatt er aktiv i den qatarske ligaen, al-Ahli, ble dannet i 1950. Fotballklubbene har de siste tiårene vært gjenstand for politisk styring fra øverste hold. Qatarske myndigheter er fullt klar over utfordringen med å rekruttere spillere til et internasjonalt konkurransedyktig lag og samtidig ha nok supportere til å heie dem frem fra en befolkning bestående av under tre millioner mennesker, hvorav omtrent 10 prosent er statsborgere. Derfor har Qatar ved flere anledninger betalt lavtlønnede arbeidsinnvandrere for å være publikum på sportsarrangementer. Landet har gått fra en kortsiktig satsing på import av talenter til en mer langsiktig satsing på lokal talentutvikling, og har blant annet opprettet fotballakademier for å utvikle egne talenter. Som vertsnasjon var Qatar automatisk kvalifisert og fikk spille åpningskampen mot Ecuador. Qatar røk ut fra gruppespillet uten å ha tatt poeng.
Sport som byggestein i «det nye Saudi-Arabia»
Den store sportssatsingen i Saudi-Arabia startet i 2016, samme år som lanseringen av den storstilte utviklingsplanen, Saudi Vision 2030. Det var også på denne tiden Mohammed bin Salman fikk økt innflytelse. Han rykket opp til kronprins i 2017. I årene etter har vi sett mange økonomiske og sosiale reformer og rask endringstakt. Den nye, saudiske besluttsomheten er også tydelig til stede i nasjonale anliggender. Aktivister og intellektuelle fra et bredt spektrum av sivilsamfunnet har blitt arrestert av myndighetene i flere arrestasjonsbølger siden 2017.
Parallelt med at kvinnelige sjåfører fikk lov til å kjøre bil, og inntok Saudi-Arabias gater i 2018, lanserte myndighetene en ny anti-trakasseringslov. Siden har også konserter med lokale og internasjonale artister, både kvinner og menn, blitt avholdt i landet. Konserter var, i likhet med kinoer og annen utøvende kunst, forbudt inntil nylig. Kinoer åpnet for første gang siden 1970-årene. I 2019 startet også utstedelsen av ordinære turistvisa. Statseide Saudi Aramco ble børsnotert og ble umiddelbart verdens mest verdifulle aksjeselskap. Den statsledede sportssatsingen må ses i sammenheng med den generelle politiske utviklingen.
FOTBALL I SAUDI-ARABIA
Saudi-Arabias sportssatsinger følger til dels samme mønster som i Qatar. I likhet med i nabolandet har fotball en lang historie og er den mest populære sporten i landet. Den eldste klubben som fortsatt er operativ, er al-Ittihad Club fra Jeddah, grunnlagt i 1927. «De grønne falkene», Saudi-Arabias fotballandslag, kvalifiserte seg til fotball-VM i 2018.
For myndighetene åpnet suksessen på fotballbanen for nye muligheter til å vinne popularitet så vel hjemme som ute i verden. Myndighetene annonserte at fotballkampene i Saudi-Arabias øverste divisjon skulle være gratis tilgjengelig for TV-publikum, og at ligaen skulle omdøpes til «Kronprins Mohammed bin Salman-ligaen» for den kommende sesongen. Selv om navneskiftet i utgangspunktet bare skulle vare én sesong, ble det i realiteten vanskelig å skifte tilbake, og ligaen bærer i skrivende stund fortsatt kronprinsens navn. Under fotball-VM i 2018 møtte Saudi-Arabia vertsnasjonen Russland i åpningskampen. Foran hele verden og Mohammed bin Salman, som så kampen sammen med Vladimir Putin fra tribunen, knuste Russland Saudi-Arabia 5–0.
I forkant av 2018–2019-sesongen var Saudi-Arabia var nummer seks på listen over landene som brukte mest penger på spillere, etter de tradisjonelle «fem store»: England, Italia, Spania, Frankrike og Tyskland. Saudi-Arabia har de siste årene vært vertskap for flere store internasjonale sportsarrangementer, om enn ikke i samme skala (ennå) som Qatar.
KVINNER OG SPORT I SAUDI-ARABIA
I 2016 satte myndighetene i gang arbeidet med å tilby gym ved statlige jenteskoler, og i 2017 åpnet myndighetene for muligheten til å registrere treningssentre for kvinner, noe som førte til en stor vekst i dette tilbudet (Lysa og Leber 2018). Fra og med 2018 har kvinner hatt tilgang gjennom nye såkalte familieseksjoner, som er åpne for kvinner som kommer alene eller i følge med menn. Sommeren 2020 hadde kvinners deltakelse i organisert sport økt med 149 prosent, ifølge saudiske myndigheter (Abueish 2020). I februar 2022 spilte det saudiske kvinnelandslaget i fotball, opprettet året før, sin første offisielle kamp.
Sport som politisk verktøy i Saudi-Arabia og Qatar
Behovet for flere bein å stå på økonomisk enn petroleumsindustri ser ut til å være et viktig motiv for sportssatsingen i Saudi-Arabia. Inkluderingen av kvinner i sportsindustrien innebærer en potensiell dobling av markedspotensialet. PR-aspektet er viktig i oppkjøpet av fotballklubben Newcastle United. Det samme gjelder de mange internasjonale sportsstjernene som har besøkt Saudi-Arabia de siste årene – og bidratt med bilder som sannsynligvis har større PR-verdi enn de mest kreative kampanjene fra saudiske turistmyndigheter. En stor del av Saudi-Arabias innbyggere har gjennom mange år reist ut av landet for å oppsøke et bredere underholdningstilbud i form av sportsarrangementer eller andre kulturelle begivenheter, og myndighetene ønsker å bygge opp en lokal underholdningsindustri. Samtidig er det vanskelig å trekke opp tydelige skiller mellom de alternative motivene; å endre det rådende inntrykket av landet, fra å være lukket og strengt – og kanskje kjedelig mer enn noe annet – til å være utadvendt, spennende og underholdende, kan øke utlendingers vilje til både å bosette seg og å feriere i landet. Kronprinsen har selv uttrykt bekymring for at høyt kompetente arbeidstakere kan vegre seg for å bosette seg (eller investere) i Saudi-Arabia, om alternativet er Dubai.
I likhet med Saudi-Arabia har Qatar gjort seg helt avhengig av inntekter fra petroleumsindustrien – mer spesifikt fra sine enorme gassreserver. Qatars sportssatsing har i stor grad vært sentrert rundt store sportsbegivenheter, store investeringer i eierskap i og sponsoravtaler med europeiske klubber i en størrelsesorden som i praksis har endret den internasjonale fotballindustrien for alltid. De enorme sportsarrangementene som avholdes på egen jord, medfører store kostnader knyttet til utbygging av infrastruktur. Deler av utbyggingen vil være større enn hva den lokale etterspørselen kan dekke i ettertid. Qatars myndigheter foreslår å demontere fotballstadioner brukt under mesterskapet, for så å bygge dem opp igjen i trengende land (Lysa 2016). Med andre ord er det lite trolig at sportsinvesteringene vil gi økonomisk vinning på kort eller lang sikt, også om man regner inn mulige utenlandske investeringer som kan komme i kjølvannet av en styrket internasjonal posisjon. Dermed står det utenrikspolitiske motivet igjen. Særlig innenfor fotball har Qatar lykkes med å bli en betydelig, om enn kontroversiell aktør så vel i Europa som globalt. I samspill med en lang rekke andre utenrikspolitiske fremspill har Qatar rett og slett lykkes med å gjøre seg selv relevant.
Initiativer for å øke aktiviteten på grasrotnivå eksisterer også i Qatar, for eksempel i form av den nasjonale sportsdagen. Sammenlikningen med Saudi-Arabia viser imidlertid at ovenfra-og-ned-tilnærmingen er mer dominerende i Qatar, noe som støtter tesen om utenrikspolitikk som motiv for sportssatsingen. Nedenfra-og-opp-tilnærmingen utgjør en større del av den saudiske satsingen, noe som styrker tesen om økonomi som en viktig faktor der.
Sportvasking – for hvem?
Sportsvasking-begrepet viser til en stats ønske om å bruke sport for å dekke over eller avlede oppmerksomheten fra menneskerettighetsbrudd eller annet som skader landets omdømme. Bruken av begrepet har økt de siste årene, ikke minst i forbindelse med Saudi-Arabias oppkjøp av Premier League-klubben Newcastle United, og begrepet har blitt nærmest dagligdags gjennom kampanjen for boikott av VM i Qatar. I Norge har særlig Amnesty International Norge frontet begrepet, ofte som del av kritikk mot golfmonarkiene.
Sportsvasking er et begrep som har mye til felles med forklaringsmodeller knyttet til sportsdiplomati, merkevarebygging og myk makt, som dominerer i faglitteraturen om samme tema. Fra et forskningsperspektiv dukker imidlertid også noen nye spørsmål opp. En gjennomgang av norske aviser i Nasjonalbibliotekets digitale arkiver viser at Qatars kafala-system, som ofte står i sentrum for kritikken mot Qatar, tilsynelatende ikke ble omtalt i norske aviser før etter at det ble klart at Qatar var tildelt VM.[i] Kritikken mot Qatar dukket først opp i stor skala etter tildelingen av fotball-VM. Hvis den voldsomme kritikken av og presset mot Qatar først dukket opp etter at VM var tildelt, og hvis få i det hele tatt var klar over situasjonen før Qatars sportssatsing, kan man da si at den samme satsingen handlet om å dekke over de underkommuniserte menneskerettighetsbruddene? Slik sett handlet antakelig Qatars strategi mer om å skaffe seg et rykte i det hele tatt enn om å bedre et eksisterende dårlig rykte.
Siden 2010 har Qatar gjennomført en rekke reformer, særlig av systemet som styrer arbeidsinnvandringen. Reformene har i stor grad funnet sted i samarbeid med internasjonale organisasjoner om International Labour Organization (ILO), som tidlig var blant de hardeste kritikerne av landet. Disse reformene kan i stor grad tilskrives nettopp presset i forbindelse med den økte oppmerksomheten i kjølvannet av VM-budet som, kombinert med konflikten med nabolandene, har økt Qatars behov for gode relasjoner med andre land (og et godt rykte) ytterligere. Det er lite som tilsier at Qatar hadde forutsett den voldsomme kritikken som ble rettet mot landet nærmest umiddelbart etter tildelingen av VM.
Det er mulig at Qatar så for seg at satsingen på sport var en «enkel» måte å skaffe seg gode venner over hele verden på, og at den nyvunne oppmerksomheten har blitt mer krevende enn ventet. Når andre land, så som nettopp Saudi-Arabia, har fulgt i Qatars fotspor, er det imidlertid utenkelig at de ikke har vært klar over risikoen, gitt nabolandets erfaringer.
Konklusjon: utenrikspolitikk, økonomi OG sportssatsing
«Det er mer politikk i fotball enn i politikk», skal den svenske fotballtreneren Sven-Göran «Svennis» Eriksson ha uttalt i 2004. Det er vanskelig å være uenig, særlig i lys av utviklingen fra ordene falt og frem til i dag, med staters økende innblanding i fotball utenfor egne grenser. Qatar blir, gjennom sitt eierskap i PSG, store sponsoravtaler og som vertskap for VM i 2022, ofte løftet frem som primus motor i denne utviklingen.
Både Saudi-Arabia og Qatar har insentiver til å utvikle en politikk som støtter opp under økonomiske og utenrikspolitiske mål. Samtidig synes det utenrikspolitiske motivet å spille en noe viktigere rolle i Qatar sammenliknet med Saudi-Arabia, mens økonomi kan trekkes frem som et viktig trekk ved Saudi-Arabias sportsstrategi. Qatars sportssatsing har et mer utadrettet og eliteorientert preg. Qatars investeringer er så store – og utbyggingen arrangementene krever, er så disproporsjonale til nasjonale behov – at det er lite sannsynlig at økonomi er hovedmotivasjonen. Qatars synlighet øker internasjonalt, noe som peker i retning av utenrikspolitiske motiver som fremtredende. I Saudi-Arabia fortoner det seg litt annerledes. Også her er satsing på eliteutøvere, internasjonale sportsarrangementer og investeringer sentrale trekk, men de er (foreløpig?) ikke like store og omfattende som i nabolandet. Samtidig foregår en storstilt utbygging av sportssektoren for å trekke flere folk til sportsarrangementer, øke den fysiske aktiviteten i befolkningen og utnytte det nasjonale markedspotensialet. Disse tiltakene er ikke først og fremst egnet for internasjonal oppmerksomhet, men er snarere forbruks- og markedsorientert og støtter dermed opp under økonomi som et sentralt motiv.
Det er viktig å understreke at denne forskjellen mellom Qatar og Saudi-Arabia ikke kun handler om forskjeller i motiv og strategi, men også om forskjeller i utgangspunkt. For det første er Saudi-Arabia et mye større land med en mye større befolkning og dermed større potensial for en nasjonal sportsindustri. For det andre hadde Saudi-Arabia et helt annet utgangspunkt da sportssatsingene tok til. Strenge reguleringer for kjønnssegregering gjorde at kvinner var ekskludert både som tilskuere og deltakere. Det var også strenge restriksjoner på offentlig underholdning. En ny satsing på underholdningsarrangementer, herunder sportsarrangementer, skal gjøre det mer attraktivt både for et nasjonalt og et internasjonalt publikum å bruke penger i Saudi-Arabia. Saudi-Arabia og Qatar har store ressurser og møter liten motstand i befolkningen, og de kan lettere enn andre land sette i gang store og kostbare prosjekter for å øke sin innflytelse eller nå politiske mål.
[i] Søk i Nasjonalbibliotekets avisarkiver med norske papiraviser. Treff for «Qatar», «kafala», «kefala» og kombinasjoner av ordene er gjennomgått. I de trykkede avisene som inngår i Nasjonalbibliotekets samlinger, blir kafala-systemet omtalt i forbindelse med Qatar for første gang i 2012.
kilder
Abueish, Tamara (2020). Women’s participation in sports in Saudi Arabia rose by 149 pct since 2015: Minister, Al Arabiya, 20.06.2020. URL: https://english.alarabiya.net/en/News/gulf/2020/06/20/Women-sparticipation-in-sports-in-Saudi-Arabia-rose-by-149-pct-since-2015-Minister (lesedato 20.12.2020)
Chadwick, Simon (2019). The business of sports in the Gulf Cooperation Council member state, i Sport, politics and society in the Middle East, red. Danyel Reiche og Tamir Sorek. London: Hurst.
Keim, Marion (2003). Nation building at play: Sport as a tool for social integration in postapartheid South Africa, Aachen: Meyer & Meyer Sport.
Koch, Natalie (2013). Sport and soft authoritarian nation-building. Political Geography, 32: 42–51.
Lysa, Charlotte (2016). Gåten Qatar 2022. Babylon – Nordisk tidsskrift for Midtøstenstudier, 1: 6–15.
Lysa, Charlotte (2019). Qatari female footballers: Negotiating gendered expectations, i Sport, politics and society in the Middle East, red. Danyel Reiche og Tamir Sorek. London: Hurst.
Lysa, Charlotte (2021). Globalized, yet local. Football fandom in Qatar. Soccer & Society, 22 (7): 744–756.
Lysa, Charlotte og Andrew Leber (2018). Women’s sports programs are challenging Saudi Arabia’s gender divide, Gulf Affairs, 9–12.
Murray, Stuart (2018). Sports diplomacy: Origins, theory and practice, London: Routledge.
Nye, Joseph S. (2004). Soft power: The means to success in world politics, New York: PublicAffairs.
Pigman, Geoffrey A. og J. Simon Rofe (2014). Sport and diplomacy: An introduction. Sport in Society, 17 (9): 1095–1097.