På mandag er det 1. mai, og derfor kommer mandagsdiktet på en torsdag. Det er likevel ikke tilfeldig at diktet vi har valgt, «Storby-natt», er skrevet av den store arbeiderdikteren Rudolf Nilsen.
I «Storby-natt» (1925) møter vi et jeg som går gatelangs i bygatene. I motsetning til mange av de andre byvandrerne i norsk litteratur, er det ikke et ensomt og fremmedgjort jeg vi møter, men et som kjenner seg hjemme.
Storby-natt
Jeg går og drømmer i den lange gate
på bunnen av den milevide by.
Så langt jeg øiner løper denne flate,
som skinner med en glans lik valset bly
i skjæret fra de høye buelamper.
For det er natt. Og det er lyst og godt
her nede på de asfalterte dybder.
For lengst er dagen og dens mørke gått.
Nu er tiden da de gode sover.
En klokke slår den annen time inn.
Det runger langsomt fra et sted høit over
de mange buelampers hvite skinn.
Som i en veldig tunnel klinger lyden
av mine skritt imellem vegg og vegg.
En kvinne smyger hånden i min lomme,
og henger ved mig som en sulten klegg.
En prikk av lys blir synlig langt derhenne
hvor gaten ender i en loddrett sprekk.
Det dirrer av en lyd jeg skulde kjenne …
Og prikken blev en bil. Men den er vekk.
Jeg hører motorsurret langsomt svinne
langt inne mellem disse tause hus.
Men fjernt, som fra en kjempestor konkylje
slår byen ut sitt monotone sus.
Og varm av lykke går jeg her og kjenner
i dette dyp har jeg mitt hjem, min rot.
For her er allting skapt av menneskehender –
fra lyset ned til stenen ved min fot.
Her blinker ingen stjerne gjennem natten
som stumme trusler om en evighet,
her hvisker ikke mulmet mot mitt øre
sin uforståelige hemlighet.
Fra På stengrunn (1925), her gjengitt etter Stegane (red.): Norske tekster. Lyrikk (1998).
I «Storby-natt» er det altså ikke byen, men naturen som er fremmed og uforståelig. Stjernene står «som stumme trusler om en evighet», og byen er en lys og hjemlig kontrast til dette uoverskuelige.
På bunnen av byen
Gatene på bunnen av byen er et sentralt motiv i diktet. Vi er nede på «de asfalterte dybder» og «i dette dyp», og motorduren sammenliknes med suset fra en kjempestor konkylie. Dersom du leser diktet med elever, kan dere gjerne plukke ut disse bildene og reflektere over hvilke vanlige konnotasjoner vi har til dypet. Kanskje noe ugjennomtrengelig, mystisk eller mørkt?
Men på bunnen av byen er det ikke mørkt. Gatelyktene, «de høye buelampene», lyser opp asfalten. Dermed blir det ikke et paradoks når stemmen i diktet sier: «For det er natt. Og det er lyst og godt / her nede på de asfalterte dybder». Kontrasten i den neste verselinja er kanskje vanskeligere: «For lengst er dagen og det mørke gått.» Hvorfor er dagslyset mørkere enn den kunstig opplyste natta? Har elevene selv at natta kjennes lysere eller lettere enn dagen? Hva er det vi slipper å forholde oss til når det er natt rundt oss?
Når de gode sover
Også den innledende verselinja i den andre strofen er verdt å stoppe opp ved: «Nu er tiden da de gode sover.» Hvem er «de gode»? Er det de samfunnet ser på som gode, eller kanskje de som ser seg selv som gode? Hvem har det godt når de gode sover?
Innledningsvis er jeget aleine, men mot slutten av den andre strofen smyger ei kvinne hånden i lomma hans. Blir hun med ham? Eller – kanskje riktigere – tar han henne med seg? Sammenlikninga «som en sulten klegg» antyder vel at kvinnen er prostituert. I en kort analyse av diktet mener Sejersted og Vassenden (2007, s. 177) at den loddrette sprekken og dirringa i den tredje strofen og lykken jeget kjenner avslutningsvis, kan antyde et seksuelt møte mellom de to. Det er likevel ikke opplagt, og det er ikke nødvendig for å forstå de siste strofene.
Slik jeg leser diktet, fortsetter jeget vandringa si aleine. De andre menneskene som måtte være der på dypet, angår han ikke i noen særlig grad. Han ser en prikk av lys som blir til en bil, men «den er vekk». Husene er tause, og suset fra byen er monotont. Det er relasjonen mellom jeget og den anonyme, men likevel vennlige byen, som er sentral i diktet.
Mitt hjem, min rot
«Storby-natt» har en tradisjonell form som harmoniserer godt med tilhørigheten jeget føler. I tråd med konvensjonene slutter også diktet med en konkluderende strofe. Følelsene til jeget blir mer eksplisitte: han er varm av lykke og føler seg hjemme.
Vi får også vite hvorfor han har det slik, og her viser Nilsen seg som arbeiderdikter, selv om det ikke er like tydelig som i mange andre dikt: «For her er allting skapt av menneskehender», sier jeget. Det hjemlige og nære ligger i det mennesket selv har skapt, og dette omslutter jeget både ovenfra og nedenfra: «fra lyset ned til stenen ved min fot».
Byen er forståelig for mennesket på en annen måte enn naturen, sier altså jeget i storbynatta. Og det er lite som taler for at vi har med et fremmedgjort jeg å gjøre, noen som har fjerna seg fra naturen, men som egentlig lengter tilbake. Slik jeg leser diktet, er det en ektefølt hyllest til det konkrete og menneskeskapte byrommet; til de omgivelsene og det lyset vi selv skaper.
Litteratur
Sejersted, J. og Vassenden, E. (2007). Lyrikk. En håndbok. Spartacus.
MANDAGSDIKTET
Hver tredje mandag presenterer norskredaksjonen i Cappelen Damm videregående et dikt som vi tror vil skape glede, engasjement, undring eller uorden rundt omkring i klasserommene. Artikkelen i bloggen er ment til læreren, mens vedlegget med dikt og refleksjonsspørsmål kan skrives ut eller deles med elevene på annet vis. Bruk gjerne refleksjonsspørsmålene som utgangspunkt for tenkeskriving, diskusjoner i grupper eller klassesamtaler.
I det vedlagte dokumentet finner du noen oppgaver du kan bruke i klasserommet: Vedlegg med oppgaver som PDF.