Unge feltarbeidere og byutvikling

Nå spør man ikke lenger hvorfor vi skal inkludere unge, men hvordan

MILJØFYRTÅRN OG LÆRINGSMÅL

Vi mener en slik medvirkningsmetode er å ta de unge med i selve prosessen rundt å skaffe kunnskap om stedene våre, der de bor, jobber eller går på skole. I 2015 fikk vi i oppdrag å gjøre en stedsanalyse på Tøyen i Oslo, og en liten gruppe elever på Hersleb Vgs bidro med uvurderlig hjelp som medforskere.

De var med når vi gjorde dybdeintervjuer med alt fra sjefen for Øyafestivalen til lederen for Fransiskus-hjelpen på Tøyen, fikk i oppdrag å stille spørsmål og dele hvordan de opplevde og tolket det som ble sagt. Elevene var med på seniorhjemmet i bydelen, der vi snakket med eldre beboere om hvordan det var å vokse opp på Tøyen, og de gjorde observasjoner og stilte spørsmål til forbipasserende på Tøyen torg og i Botanisk hage. ”Jeg trodde forskning var kjedelig. Det er gøy, jo!” meldte en elev tilbake etter å ha vært med i felt.

Hvorfor er akkurat byforskning et godt utgangspunkt for å involvere ungdom som medforskere? I dag bor mer enn halvparten av verdens befolkning i byer, vi har den største ungdomsbefolkningen noensinne og flere mennesker migrerer enn noen gang tidligere. Ungdom er våre miljøfyrtårn, der de uten lappen beveger seg rundt for egen maskin eller hopper på bussen, kjenner alle kriker og kroker i bakgården eller ti mulige rømningsveier fra en offentlig plass. De er eksperter på sine steder, sin bydel, sin by, og ikke minst, de er svært gode observatører.

REFLEKSJON OG SJENANSE

Men hvordan får vi ungdommer som ofte ikke har tenkt en tanke om verken steds- eller byutvikling, til å bli engasjert i dette? I møte med unge har vi vært opptatt av å unngå spørsmål som ligger langt fra deres hverdagsliv. Vi har heller spurt: Hvor har du det godt? Hvilke steder bærer du med deg i hjertet ditt? Vi utveksler historier om oss selv.

Når Nina forteller om å vokse opp med afroamerikansk stefar på Grünerløkka eller jeg forteller om mitt halvår i Iran med hijab, religionspoliti og ulovlig dansing i fjellene bak Teheran, eller Ingrid beskriver hvor ukul hun følte seg da hun var student og skulle forske på kulhet i Williamsburg, New York, det er da vi åpner opp for koblinger ungdommene selv kan gjøre. Koblinger til egne opplevelser av utenforskap, spenning, usikkerhet, jakt på egen identitet eller mening.

Det er nettopp en slik bevissthet om egen posisjon som gjør god etnografisk forskning mulig. Når en skal ut i felt og forstå de andre, må en først være klar over hvem en er selv. Privilegier er usynlige for dem som har dem, alle mennesker har blinde flekker og hverdagen vår er fylt av handlinger vi tar for gitt. Som det å stå i kø, for eksempel. Eller vente på bussen.

MINIFELTARBEID: OPPLÆRING OG PRAKSIS

Når vi gir unge grunnleggende opplæring i feltarbeidsteknikker begynner vi ofte med et minifeltarbeid. Dette er bare begynnelsen på mange gode diskusjoner rundt metode: Hva er det som gjør at du klarer å skaffe nye, gode data bare ved å være der? Hva er det som gjør at du kommer innpå folk, og lærer dem å kjenne på deres egne premisser? Hvordan kan du se verden fra deres ståsted, slik at du kan forklare andre hvordan tinge henger sammen i et samfunn – eller ikke på greip i det hele tatt. Hvordan kan du være sikker på at folk forstår at de blir forsket på, og samtykker til å være med?

Vi gjør også rollespill i intervjuteknikk, der elevenes rolle er å observere hva som foregår i en sosial interaksjon. Ny mikrosetting. Nye refleksjoner. Nye oppdagelser. Vi ser hvordan etnografi som medvirkning gir ungdommer opplevelse av mestring, og tilegnelse av analytisk kompetanse og bevissthet. I motsetning til lærere som over tid kan engasjere og inspirere til refleksjon og læring, har vi forskere verken den tilgangen som klasserommet gir, eller nødvendigvis den pedagogiske treningen. Her er samarbeidet med lokale skoler uvurderlig.

Etter en dag hvor elevene på Hersleb videregående skole har tegnet, klippet og limt sine presentasjoner av ”Drømmen om Grønland”, beskriver vår prosjektpartner og lektor i kunst-didaktikk, Nina Vestby, atmosfæren som raus, med mye varme og humor tilstede i klasserommet: ”Det slår meg også hvor reflekterte de er, bare de kommer over sin egen sjenanse.” Velvære, eller ”well-being”, er sterkt knyttet til folks evner og muligheter til å gjøre det de verdsetter og tror på.

UFILTRERTE UNGE STEMMER

Det vi tester ut nå er å finne måter ungdommenes analyser kan formidles direkte inn i forskningsrapporter, uten at vi forskere er mellomledd. Denne våren har vi fått i oppdrag av Bydel Gamle Oslo å gjøre stedsanalyse for Grønland i Oslo øst, og vil involvere elever på lokale skoler med i arbeidet. Her har vi begynt å eksperimentere med formater, kanskje er det visualiseringer eller kartdata som fungerer best, kanskje er det noe annet.

Det er en menneskerett å være i stand til å utføre forskning, sier antropologen Arjun Appadurai.[vi] Dette gjelder spesielt unge, nettopp fordi de er på vei til å bli aktive samfunnsborgere, der det å være informert er helt avgjørende for om de får leve gode liv. Det er også avgjørende for om de får gjøre godt, være med på å endre samfunnet til det bedre. Slik blir evnen til å undre seg, lage gode forskningsspørsmål (heller enn å svare ”riktig”), kjenne til metoder for å undersøke verden, analysere og formidle egne funn, en nøkkel til medvirkning. Og om eleven på Helse og oppvekst faktisk heller velger å bli journalist eller forsker, er ikke så viktig. Uavhengig av yrkesvei – begeistring er en nøkkel til ny kunnskap.