Lær elevene en god digital lesestrategi
Når elever skal lese for å lære, er det viktig at informasjonen de leser er troverdig. I skolen i dag, når lesingen skjer på internett, må elevene selv kunne forsikre seg om at det de leser ikke er bevisst vinklet eller rett og slett falsk informasjon. Da er det ikke nok å være en generelt god leser – elevene trenger også mer spesifikke lesestrategier. En slik lesestrategi er såkalt ”lateral lesing”. Denne strategien har blitt omtalt i flere vitenskapelige artikler i senere tid, og i boken Gode digitale lesestrategier, skrevet av Øistein Anmakrud og meg, kaller vi strategien for å ”lese på tvers”.
Hva menes med å lese på tvers?
I korthet går lateral lesing ut på at elevene, etter at de har funnet og valgt nettsider som virker relevante for oppgaven de arbeider med, bare skummer gjennom og orienterer seg i innholdet. For, pass opp – ikke bli på nettstedet! Framfor å gå i dybden på én nettside, går elevene i stedet raskt over til å søke utdypende informasjon om forfatteren eller nettstedet som har publisert informasjonen (hvem eier det og hvem skriver der?). De kan til og med søke etter informasjon om noen andre allerede har faktasjekket nettsiden. Det elevene skal gå i dybden på, er altså kildeinformasjonen. Målet er at elevene skal få en forståelse av «hvem som sier hva» om det aktuelle temaet.
Inspirasjonen til å la elever arbeide med lateral lesing kommer blant annet fra en studie som Wineburg og McGraw gjennomførte i 2017. De undersøkte forskjellen mellom hvordan elever og profesjonelle «faktakontrollører» (f.eks. journalister) jobbet når de leste flere ulike nettkilder.
De fant at elevene forble på én nettside og leste teksten mens de forsøkte å vurdere troverdigheten på informasjonen. Journalistene, derimot, foretok først en rask skumming av lenkeinformasjonen blant søketreffene – uten å klikke på noe. De brukte kunnskap om ulike nettsider for å velge en kilde, og først da klikket de på en lenke. Deretter skummet de like raskt innholdet på nettsiden, for så med det samme å åpne en ny fane i nettleseren for å søke etter informasjon om den første nettsiden. Det vil si at de innledningsvis ikke leste den enkelte nettsiden grundig, de gikk heller «sidelengs» – de leste lateralt, som en første lesetrategi.
Journalistene leste ikke innledningsvis den enkelte nettsiden grundig, de gikk heller «sidelengs»
Dersom de gjennom slike utdypende søk fant at informasjonen fra den første nettsiden virket troverdig, gikk de tilbake og leste den mer grundig. Hvis det utdypende søket indikerte at det kunne være grunn til å stille spørsmål ved troverdigheten, så gikk de raskt videre, eller noterte seg at denne siden inneholdt subjektiv eller ensidig informasjon, men at den kunne være interessant å ha med i en drøfting nettopp på grunn av det.
Hvorfor skaL vi lese på tvers av nettsteder?
Selv om det å lese på tvers av nettsteder er en krevende form for lesing, er det en måte for leseren å forsikre seg om at han eller hun ikke blir ledet på villstrå. På lang sikt mener vi også at elevene tjener på å lese på tvers. De kan bruke informasjon fra lateral lesing til å sortere tekster og tillegge dem ulik tyngde og troverdighet. De kan for eksempel oppdage at en hudlege som uttaler seg om bruk av solkrem i et oppslag i en nettavis, er medlem i forskerpanelet til et firma som produserer solkrem. Det betyr ikke nødvendigvis at informasjonen i nettavisen er feil, men det er kunnskap som er fornuftig å ta med i vurderingen av innholdet i avisartikkelen. Det å få denne typen innsikter kan bidra til interesse og engasjement: Plutselig «ser» eleven noe nytt.
Flere studier har prøvd å trene elever i lateral lesing, og har fått gode resultater av det. Får du lyst til å prøve? Ta en kikk i vår bok og få mer kjøtt på benet samt gode eksempler på undervisningsopplegg. Hør også Lektor Lomsdalen intervjue oss i sin podkast (lenke under).
