Hva vil kreves av skolen og lærerne for at Fagfornyelsen 2020 skal bli det verdiløftet som regjeringen og skolemyndighetene har som intensjon?
Læreplanreformen Fagfornyelsen som nå er innført er omtalt som skolens verdiløft. Reformens intensjon er å sette barnet i sentrum for opplæringen og styrke elevenes motivasjon og lærelyst gjennom en mer elevaktiv undervisning. Intensjonene er uttrykt i Opplæringslovens formålsparagraf hvor det framgår at elevene skal «… få utfalde skaparglede, engasjement og utforskartrong», og de skal få «… utfordringar som fremjar danning og lærelyst» (§ 1-1, 5. og 7. ledd). I læreplanens overordnede del står det at «Skolen skal verdsette og stimulere elevenes vitebegjær og skaperkraft, og elevene skal få bruke sine skapende krefter gjennom hele grunnopplæringen». Skoleforskningen viser at dette er grunnleggende forutsetninger for all faglig og sosial læring.
For mange barn og unge strever i skolen
Alle som er tett på skolehverdagen, først og fremst lærere og skoleledere, erkjenner imidlertid at dette ikke gir et dekkende bilde av situasjonen i skolen. Til det er det for mange barn og unge som strever faglig og sosialt. Forskningen viser at opplevelse av manglende relevans og kjedsomhet gjør at mange elever engasjerer seg lite i det faglige arbeidet, sakker gradvis akterut og opplever at de ikke mestrer skolen. Slik kommer mange inn i destruktive og selvforsterkende lærings- og identitetsforløp. For det gjør noe med barn å mislykkes. Da lærer de ikke bare at de ikke er flinke nok. De lærer også at de ikke duger. Da er veien kort til å oppleve at det er en selv det er noe galt med. Slik svekkes barnets tro på seg selv og egen verdi. For 1 av 4 elever blir strevet så psykisk krevende at de til slutt velger å forlate skolen når de er blitt gamle nok til å ta et slikt valg. Det gir økt risiko for marginalisering og utenforskap. Dette er et alvorlig samfunnsproblem som er godt belyst i faglitteraturen og det har preget den skolepolitiske og pedagogiske debatten i lang tid, både internasjonalt og i vårt eget land.
Det er lite relevant å «skylde» på lærerne som anstrenger seg som best de kan under de betingelser de arbeider under. Det er snarere slik at skolen som institusjon og dens tradisjoner representerer en systemtvang mange lærere opplever seg fanget i og som det er vanskelig å gjøre noe med. Alle lærere har dessuten nærkontakt med elever som strever i skolen. De ser hva det gjør med dem å ikke mestre. Forskning viser at rundt halvparten av lærerne bekymrer seg for enkeltelever. At mange lærere også blir skuffet over elevers manglende respons på undervisningen når de anstrenger seg for at de skal lykkes, er forståelig. Når lærerne gjør det de kan for å utvikle god undervisning, er det frustrerende å erfare at de ikke treffer med opplegget. Mangel på elevmotivasjon og tilhørende disiplinproblemer er en viktig årsak til lærerstress og mangel på jobbtilfredsstillelse hos lærere. Hva kan vi gjøre med dette?
Barn og unge har et grunnleggende behov for anerkjennelse
I boka Anerkjennelse i skolen – en forutsetning for læring, har jeg vist at nøkkelen til en bedre skole hvor alle elever har muligheter for å lykkes, er at de blir møtt med anerkjennelse. Jeg har tatt utgangspunkt i den tyske sosialfilosofen Axel Honneths anerkjennelsesteori som er en teori om anerkjennelsens fundamentale betydning for menneskets selvutvikling (identitetsdannelse) og for evnen til å være aktør i eget liv. Honneths forståelse av anerkjennelse favner langt videre enn den smale betydningen begrepet har i dagligtale og i mye pedagogisk fag- og forskningslitteratur som i stor grad sidestiller anerkjennelse med ros. Anerkjennelse er langt mer dyptgripende. Anerkjennelse er en fundamental livsbetingelse – det er menneskets mest grunnleggende psykologiske og eksistensielle behov. Sentralt i Honneths tenkning er at både individets og samfunnets utvikling er avhengig av at individene anerkjenner hverandre gjensidig. Bare slik kan individene oppnå medlemskap og et positivt selvforhold. Det gjør anerkjennelse til en byggende moralsk kraft i samfunnets utvikling. Slik viser teorien vei også mot «det gode samfunn». Et samfunn uten anerkjennelse vil gå i moralsk oppløsning, hevder Honneth. Tenkningen bygger på erkjennelsen av at vi blir til i samspill med våre omgivelser («dialektisk relasjonstenkning») og at de normative erfaringer vi gjør gjennom livet former vår opplevelse av hvem vi er (identitet) og hvilken verdi vi har som menneske (selvet).
Tre former for anerkjennelse
Ifølge Honneth er mennesket avhengig av tre former for anerkjennelse gjennom hele livsløpet:
- Kjærlighet: Å bli elsket som den vi er ansikt-til-ansikt i nære fortrolige relasjoner, uavhengig av vår bakgrunn, forutsetninger og prestasjoner («den private sfære»).
- Respekt: Å bli respektert som likeverdige medborgere og rettighetshavere i samfunnet («den offentlige sfære»).
- Sosial verdsetting: Å kunne utfolde våre evner og kompetanser og erfare at disse bidragene blir etterspurt og verdsatt i de sosiale fellesskap vi inngår i («den sosiale sfære»).
Erfaringen av slik anerkjennelse legger grunnlaget for en indre visshet om vår egen verdi som menneske (selvverd) og det legger i neste omgang grunnlaget for individets frie selvrealisering – det vil si en evne til å tre ut i verden som en fri, trygg og selvbestemt aktør som byr på seg selv fordi det har tillit til at det har noe å bidra med. Motstykket til anerkjennelse er krenkelser. Krenkelser er fysisk og/eller psykisk vold og trakassering og ulike former for tilbakeholdt anerkjennelse som usynliggjøring eller avvisninger. Alle slike former for krenkelser skader mennesket og svekker dets muligheter til fri selvrealisering. Det er i dag bred enighet om at menneskers eksistensielle og psykologiske livserfaringer «setter seg i kroppen». Alvorlige og langvarige krenkelser kan altså gjøre oss syke.
Kjernen i en anerkjennende pedagogikk
Det er denne tenkningen jeg har lagt til grunn for å undersøke anerkjennelsens relevans og betydning for lærernes tenkning og praksis og for barns læring og utvikling i skolen. Boka viser vei mot praksiser som myndiggjør elevene og stimulerer dem til å bli selvstendige aktører i egen læring. Anerkjennelse trer fram som det normative fundamentet for all faglig og sosial læring i skolen. Å møte elevene med anerkjennelse innebærer at lærerne må møte hver elev som et subjekt, med de ressurser og forutsetninger det kommer til skolen med, og så legge opp undervisningen deretter. Dette er ikke luftig teori. Tvert imot har jeg, med omfattende referanser til forskning og pedagogisk teori, vist at de tre anerkjennelsesformene «Kjærlighet», «Respekt» og «Sosial verdsetting» tilbyr en fruktbar forståelses-ramme for skolens og lærernes opplæring og er den grunnvoll som all god pedagogisk teori og praksis må springe ut av. Forskning viser at anerkjennelse har en intervenerende funksjon som leder elever inn i positive og selvforsterkende lærings- og identitetsforløp. Jeg vil kort sammenfatte dette slik:
Kjærlighet: Alle barn må erfare omsorg, emosjonell varme og empati ansikt til ansikt i møte med lærerne og kjenne seg elsket og verdsatt som det mennesket det er, uavhengig av sin bakgrunn og sine prestasjoner. Det bygger barnets selvfølelse. Forskning viser at lærerne anstrenger seg mer i møte med elever de har gode relasjoner til og disse elevene yter mer fordi de blir lojale mot lærerne. Det er i dag godt grunnlag for å hevde at læreres evne til å bygge positive relasjoner til elevene ved å møte dem med anerkjennelsesformen kjærlighet er lærerens mest grunnleggende pedagogiske kompetanse.
Respekt (rettigheter): Alle barn må også bli møtt som likeverdige subjekter med rettigheter og plikter og med forventninger om moralsk ansvarlighet. Det gir barnet en opplevelse av verdighet, et menneske med samme verdi som alle andre. Tenkningen bygger på universelle juridiske prinsipper om barns likeverd, barnets beste og barns rett til å bli hørt, og er nedfelt i FN’s barnekonvensjon, Grunnlovens §104 og Opplæringsloven. Prinsippene må gjennomsyre alt som skjer i skolen og være en integrert del av lærernes tenkning og praksis. Barn som erfarer at deres rettigheter blir respektert i skolehverdagen vil få en styrket selvrespekt, som, ifølge Honneth, er uttrykk for «… en bevissthet i mennesket om at det kan respektere seg selv fordi det fortjener å bli respektert av alle andre».
Sosial verdsetting (solidaritet): Alle barn har også et grunnleggende behov for å bruke sine kunnskaper og ferdigheter og erfare at dets ytelser og prestasjoner blir verdsatt i fellesskapet. Det betyr at lærerne for det første må legge til rette for varierte aktiviteter hvor elevene kan bruke alle sine kunnskaper, ferdigheter og evner. Det betyr videre at lærerne må legge opp til skapende og utforskende aktiviteter preget av dialogisk samspill. For det andre må de skape et godt psykososialt miljø hvor elevene etterspør og verdsetter hverandres bidrag. Slik legger lærerne til rette for mestring og deltakelse. Da vil elevene utvikle selvtillit på de livsområder de får utfolde seg på og lærer å mestre.
Konklusjonen er at anerkjennelse er grunnlaget for all faglig og sosial læring i skolen og forutsetningen for at elevene skal kunne komme ut av grunnopplæringen med en evne til å «… meistre liva sine» slik at de kan «… delta i arbeid og fellesskap i samfunnet» som er skolens mest grunnleggende dannelsesmål (formålsparagrafen).
Anerkjennelse er pedagogikkens mest grunnleggende normative begrep
Anerkjennelse er nøkkelen for å forstå kjernen i den norske fellesskolens intensjoner om inkludering og tilpasset opplæring. Anerkjennelse viser vei til «den gode skole». Anerkjennelse trer fram som pedagogikkens mest grunnleggende normative begrep og den viktigste psykososiale forutsetningen for barns faglige og sosiale læring, for utvikling av et trygt selvverd og for en god psykisk helse. Det teoretiske og empiriske grunnlaget for dette er overbevisende. En slik pedagogisk praksis må skapes av lærerne som deltakere i profesjonelle læringsfellesskap.
Boka Anerkjennelse i skolen: En forutsetning for læring gir oss dermed nøkler til å forstå hva som vil kreves av lærerne for at Fagfornyelsen 2020 skal bli det verdiløftet som regjeringen og skolemyndighetene har som intensjon.
