Hva er å være vanlig? Tenker du at det må være veldig kjedelig? Eller tenker du at det er å være helt like alle andre? Da tenker jeg at du tar feil. Det vanlige er jo at vi er unike og ulike.
La meg prøve en annen vinkel. Hvem liker du å være sammen med? De fleste av oss liker å være sammen med mennesker som vi skjønner oss på og som vi kan føle likhet til. At deres atferd og samtaler er noe vi synes er interessant og vil delta i. For at dette skal skje, må vi ha noen likheter mellom oss. Det er her det vanlige kommer inn. At det er vanlig å tenke, være interessert og handle på visse måter, og at dette skaper fellesskap mellom mennesker.
Har du sett barn i barnehagen som finner venner? De trenger ikke engang ha så mye språk at de kan samtale om hvordan noe skal gjøres. Barna trenger bare se på hverandre og flytte en leke, så følger andre barn opp med sine innspill i leken. Da utvikler leken seg og er gøy for dem som deltar. Slik kan de holde på i lang tid, og ha en god og varm opplevelse av det å være sammen med andre mennesker. Når vi er sammen på likeverdige måter bygger vi eget selvbilde og sosial kompetanse. Samtidig som vi har det gøy.
Eller det å grue seg til å lese høyt i klassen, og så fortelle vennene at man gruer seg til dette. Da sier flere at de gruer seg jammen til å lese høyt, de også. Da blir det vanlig å grue seg, og så blir man plutselig ikke så alene om å grue seg lenger. Det er jo vanlig.
Å finne felles tanker på godt og vondt er ikke så vanskelig, det er denne «vanligheten» som er med på å skape sosiale bånd og fellesskap. Og når noe er vanskelig, er det litt trøst i å vite at man er ikke alene om å tenke sånn.
